ANNA HALLBERG/WILLIAM BURROUGHS/JAN GRADVALL. På den danske nettsiden Litlive har Anna anmeldt Borroughs Nova-trilogin, som nylig kom i svensk oversettelse. Anmeldelsen er, som det aller meste fra hennes hånd, nødvendig lesning. Anna siterer Jan Gradvall. Jeg siterer Anna: ”Den gamla mediagroupien Jan Gradvall skriver under rubriken Anti-blogg? att Burroughs prosa är radikalare än det mesta som går att finna på nätet: ”Det räcker med att slumpvis läsa en sida i dessa böcker [Nova-trilogin] för att inse hur platt språket i till exempel bloggar är. All medieutveckling de senaste åren har gällt tekniken. Nästan ingen experimenterar med språket. Ironiskt nog känns det mer högteknologiskt att läsa Burroughs på tryckt papper än att surfa på nätet.””

MARTIN GLAZ SERUP, 4, ENDA EN GANG. Men vi venter på at Weekendavisen skal ankomme Oslo: Susanne melder at hele boka trykkes i dagens utgave. Under overskriften ”Verdens bredeste digt”. Weekendavisen har for øvrig et opplag på 65 000.

JESPER OLSSONS AVHANDLING, ALFABETETS ANVÄNDNING -Konkret poesi och poetisk artefaktion i svenskt 1960-tal, anmeldes av Jan Olov Ullén i Svenska Dagbladet i dag. Anmelderen leser til en viss grad boka inn i en nåtidig svensk kontekst, der begreper som ”språkmaterialisme” og ”metaforkritikk” er sentrale, men kanskje har kommet til å handle mer om behovet for tydelige skillelinjer enn faktiske lesninger. Anmeldelsen er uansett en god introduksjon til feltet boka dekker, og til en viss grad også til Jespers lesemåter. Og Ulléns konklusjon er vanskelig å ikke si seg enig i: ”En sak är dock säker: den illusion av något materiellt och påtagligt som framkommer ur konkretisternas kramande av språkmaterian (som Fahlström kallade tekniken i sitt HÄTILA-manifest) kastar ett välgörande ljus över all poesi, över hur "gjord" - artefaktisk - den alltid är. Hos Fröding, hos Karlfeldt, hos alla.”

Og – i en norsk kontekst er denne viktige boka interessant fordi den implisitt også viser på noen tydelige forskjeller mellom norsk og svensk poesi. Der svensk 60-tall var preget av både den såkalte konkrete og den nyenenkle poesien (dette gjelder delvis også det danske 60-tallet, selv om svensk og dansk ”konkret poesi” ikke uten videre dreier seg om det samme), fikk den konkrete poesien bare noen ytterst få nedslag i Norge, det vil si i Helge Rykkja og Jan Erik Volds første bøker. Det nyenkle diktet dominerte (jeg vet jeg forenkler, men av og til er det nyttig). Dette har gjort noe med hvilke kvaliteter i en tekst man er i stand til å lese i Norge, siden man skriver og leser seg inn i en annen tradisjon når man skriver og leser her. Altså: les den.

Alfabetets användning kan bestilles her.

ANNA HALLBERG / OVERSETTELSE. Etter at datteren min hadde sovnet i går moret jeg meg med å oversette en tekst fra svensk til norsk. En liten del av den:

En pjäs kan beslagta motspelarens pjäs
genom att hoppa över denna och hamna
i den tomma rutan bakom. När flera pjäser
blir beslagtagna samtidigt fortsätter kastaren
tills alla rutor är täckta.

En brikke kan legge beslag på motspillerens
brikke ved å hoppe over denne og havne
på det tomme feltet bakenfor. Legges det beslag
på flere brikker samtidig fortsetter den som kastet
til alle feltene er dekket.

Den siste strofen i ”Klocka och hammare” i på era platser av Anna Hallberg. Mange av valgene kan sikkert diskuteres, men den semantiske, syntaktiske eller fonetiske oversettelsen er ikke poenget her, dette skal dreie seg om er de to tekstbrokkenes status. Annas tekst ser ut til å være hentet fra en veiledning til et spill. Forutsatt at det stemmer blir dette to helt ulike tekster. Mye av energien i den ene kommer av overføringen fra en spesifikk ikke-litterær kontekst (spilleregler) til en litterær (diktet), mens mye av energien i den andre kommer av overføringen fra en svensk litterær kontekst til en norsk. Tekstene agerer med andre ord helt ulikt, relaterer seg til helt ulike tekstlige materialer/ samfunnsområder (nå ser jeg bort fra resten av diktet, som bare ville komplisert dette ytterligere, siden det handler om en hendelse i den nære svenske historien, diskotekbrannen i Hisingen utenfor Göteborg.) Diktet er altså, kanskje som de fleste dikt, i prinsippet uoversettelig. Men i mindre grad på grunn av det semantiske enn i hvordan det agerer på et spesifikt svensk språklig materiale. Muligens må en sannferdig oversettelse like mye handle om å utføre de samme handlingene på et norsk materiale som å overføre semantisk innhold og syntaktiske og fonetiske kvaliteter.

En annen tekst som kom med i på era platser, ”före spädning”, kan leses på nypoesi.net.

HORISONT 4/05 i posten i går. Finlandsveriges svar på Vinduet? Noe sånt. Oscar Rossi overtok som redaktør tidligere i år. Dette er det tredje (?), ordinære nummeret fra hans hånd. Jeg kjenner Horisont dårlig fra før, men i følge Oscar tar han sikte på å gjøre det mer utadrettet enn det har vært tidligere, noe de to siste numrene vitner om. Av innholdet: Lone Hørslev og Martin Glaz Serup i Catharina Gripenbergs oversettelse. Martins dikt gjør Lindhardt & Ringhofs behandling av ham bare enda mer skandaløs, siden 4 så åpenbart er en god bok og en nødvendig fornyelse av den til tider ganske trauste danske poesien (jeg har lest den). Det siste i den saken er at forlagets sjefredaktør Morten Hesseldahl har gått ut i Information og begrunnet kontraktbruddet med at Martins to foregående bøker fikk ”mådelige” anmeldelser. Man får håpe at sjefredaktøren selv ikke var med på å anta dem. Og at han også gir dem som gjorde det fyken.

Jeg skulle gjerne sitert, men Martin jobber med så lange linjer at formatet her ikke tillater det. Dessuten er 4 i så stor grad en BOK at ett enkelt sitat ville fått den til å se ut som en annen tekst enn den egentlig er.

(Bilde: Undertegnede har nettopp latt seg bestikke til å skrive pent om Horisont av redaktør Rossi.)

OG FRA SVENSK FORLAGSVERDEN: Forlaget Vertigo ga nylig ut De grekiska tragedierna. 26 av de klassiske greske tragediene i en utgave, det vil si så godt som alle tilgjengelige oversettelser til svensk, hvorav mange har vært umulige å få tak i på mange år. Nå har Statens kulturråd avslått Vertigos søknad om "Kulturrådets stöd för utgivning av klassisk litteratur", noe som gjør utgivelsen til et underskuddsprosjekt. I Statens kulturråd statutter heter det: "Utgåvan skall fylla ett tomrum på bokmarknaden. Om verket finns tillgängligt i bokhandeln eller antikvariskt i nyligen utgångna utgåvor ges inget stöd." Jonas Thente i DN: "Jag har sedan tidigare drygt hälften av de verk som ingår i Vertigos utgåva. Det har tagit mig tjugo år och fem städers antikvariat att samla ihop dem. Flera finns i Forumbibliotekets utgåvor, andra gömda i diverse antologier och ytterligare andra som gulnade fotostatkopior. Aischylos "Eumeniderna" har jag bara på franska."

BREV FRA LINDHARDT & RINGHOF: "Som du måske ved, har vi gennem en årrække måtte kæmpe med et underskud, der til dels skyldes udgivelsen af for mange titler [-]. Disse 'smalle' bøger har vi udgivet, fordi de havde litterær kvalitet, og fordi vi gerne ville opdyrke et vækstlag af unge, eksperimenterende forfattere. Det er der kommet mange gode bøger ud af, blandt andre dine, men det har også været dyrt for forlaget. Nu er vi blevet pålagt at skære programmet ind til benet og primært fokusere på de udgivelser, som vi kan tjene penge på".

Dette er ingen spøk, men sakset fra det Bonnierseide danske forlaget Lindhardt & Ringhofs, hva skal man kalle det, oppsigelsesbrev til Martin Glaz Serup. Det hører med til historien at Martin allerede i september i fjor underskrev kontrakt om utgivelsen av hans tredje diktsamling, ”4”, som skulle ut nå i august. Og at han har fått utbetalt forskudd for boka. Mer på Politikens sider.

A PROPOS LYRIKVÄNNENS NORGENUMMER. Hvedekorn 3/03 er et Norgenummer, 3/04 et Sverigenummer. Ubekrefta rykter vil også ha det til at Bøygen planlegger et Sverigenummer, mens Horisont og nypoesi snakker om å gjøre hvert sitt Norgenummer. Hvordan det går med Jacketmagazines bebuda Skandinavianummer vet jeg ikke.

FRA MIKKEL BRUUN ZANGENBERGS ANMELDELSE AV SERIE A i Politiken i går: Det, der springer i øjnene, er det, man på universitetet kalder for arkets materialitet, dets genstandsmæssighed, altså at det før alt andet er et fysisk objekt – og først efterfølgende begynder vi at skanne og sondere de ord og grafiske tegn, der enten gemmer sig mikrografisk, titelløst og hemmelighedsfuldt hviskende, som hos Ursula Andkjær Olsen, eller råber spraglet og forfinet som ved Jörgen Gassilewskis 'Singapore Sling'. [...]

Det indebærer nemlig, dels at spørgsmålet om genre rejses, dels at betydningens problem melder sig; her er ikke tale om en 'antologi', det giver ikke mening at bruge den term, ej heller et 'udvalg', og da slet ikke en 'digtsamling' - at genrekategorierne flagrer, fremkalder en behagelig lysning, en åben disponibilitet over for betydningstilskrivning; men her kommer så det andet (løfterige) problem: Ordene er hvert sekund i fare for at forsvinde som betydningsbærende tegn og i stedet træde os i møde som billeder, myrer, hænder, kaskader af byggestene. [...]

Det er et uhyre interessant eksperiment, H Press har sat i værk, et på samme tid eksklusivt og fuldkommen demokratisk åbent, genert og ublu, rørstrømsk og ordknapt ikkeværk.

*

Og fra Janike Kampevold Larsens anmeldelse i Morgenbladet:

Diktboksen Serie A representerer en viktig utvidelse av litteraturfeltet, og er en betimelig kommentar til det øvrige norske forleggeriets prioriteringer. […]

Serie A er ikke en bok, men et objekt. En boks er kanskje den abstrakte figuren for spatial kunst par excellence. Den er den enkleste abstraksjonen av en figur i rommet og har vært brukt av kunstnere som Robert Morris, Donald Judd, Marcel Duchamp og Josef Beuys.

Boken er for så vidt også et objekt, men når vi går til boken er det det ikke-objektmessige vi søker, nemlig innholdet. Denne boksen har en selvbevissthet på sin boks- og objektmessighet, en materiell kvalitet som bremser oss før vi kommer til innholdet, men denne objektmessigheten tar vi med oss inn i boksen. Og vi blir møtt med lag på lag av ny objektmessighet – både billedlig og bokstavelig talt.

Når vi løfter på lokket finner vi tunge, glatte ark med skrift, ett ark som inneholder de forlagsmessige opplysningene og ni ark med poetisk distribuerte bokstaver på. Hva skal vi kalle dem? Dikt? Tekst? Bilder? Åtte ulike typesnitt er representert, deriblant håndskrift – i Gassilewskis tekst. Trykken er nydelig og størrelsen på arkene tatt i betraktning er trykksverten i seg selv massivt representert. Når vi åpner på nytt – bretter ut ark – ser vi at boksen er et reservoar for skrift som utfordrer skillene mellom kunst og litteratur, et skille som siden 60-tallets konkrete poesi har vært under bearbeiding i den konvensjonelle litteraturens margsoner. Men dermed åpnes for enda en objektmessighet: skriftens. Alle disse poetene har en hyperoppmerksomhet på hvordan skriften tar seg ut, og hvordan den plasserer på siden. Tekstene presses mot det billedlige på ulike måter, eller: De er allerede billedlige på ulike måter, og skillet mellom billedlig representasjon og språklig eller ordbasert representasjon utfordres uten at det i noen av tekstene viskes ut.

LYRIKVÄNNEN 3/05. Et ”Norgenummer”, men uten ambisjoner om å dekke ”det norske”: ”Det här är ingen karta. Det här är ingen bruksanvisning. Ingen union.” Strengt tatt er det heller ikke snakk om et tydelig blikk på norsk poesi. Sett herifra virker utvalget av forfattere heller litt tilfeldig, like mye betinget av hvem som har passert redaksjonslokalene som av hva som foregår i Norge. Dermed blir det mest interessante for denne leseren å se hva som skjer når forfattere jeg allerede setter pris på blir plassert et sted midt imellom det norske og det svenske: hvilke to norske forfattere Ann Jäderlund har oversatt, Øyvind Rimbereids respons på Aase Bergs delvise respons på Solaris korrigert, Espen Stueland og Susanne Christensens tekster om Lars Mikael Raattamaas Politiskt Våld og Lotta Magnusson-Nyberg og Fredrik Nybergs oversettelser fra Inger Elisabeth Hansens Trask.

Fra sistnevnte:

Om minnena skrivits, är det inte säkert att det är hennes minnen,
det är inte säkert att hennes minnen skrivits i molnen som blåser bort,
det är inte säkert att molnen är strimmor för att hon har strimlat dem,
att hon har dragit molnen som hennes minnen skrivits på ut mellan
tänderna, att hon har strimlat minnena mellan tänderna
och slungat iväg dem, kanske har hon dragit till sig
någon annan kropps långa bandage av minnen,
kanske flera kroppars

Og, til sammenlikning:

Om minnene står skrevet, er det ikke gitt at det er hennes minner,
det er ikke gitt at minnene hennes står skrevet på skyene som blåser bort,
det er ikke gitt at skyene er strimler fordi hun har strimlet dem opp,
at hun har halt skyene som minnene hennes står skrevet på ut mellom tennene,
at hun har strimlet minnene opp mellom tennene og slynget dem fra seg,
kanskje hun har trukket lange bandasjer av minner av en eller annens kropp,
kanskje av flere kropper

De ulike linjedelingene har, så vidt jeg vet, mest med Lyrikvännens litt krøkkete format å gjøre. En del av de andre forskjellene kan åpenbart ikke bare tilskrives overgangen fra norsk til svensk.

Lyrikvännen. Fredrik Nyberg på nypoesi.net I, II, III og IV. Inger Elisabeth Hansen ditto I og II.

LEEVI LEHTOS BLOG. Lehto har lagt ut en forelesning han holdt under Charles Bernsteins seminar "Twentieth Century Poetry (but not in US)" ved University of Pennsylvania i februar, "My Finnish Poetries". De første to avsnitta:

I'd like to start by a short comment on this situation.

Come to think of it, I've never been asked to do exactly this in Finland - to talk about Finnish poetry in general (I'm more likely to be asked to talk about American poetry). Besides, if asked, I might not be willing to do it, at least not without reservations. Why? Because, fundamentally, I don't believe in coupling poetry and nationality together. In my view, the most fertile periods of "Finnish" poetry go together with the times when it's been the most open to foreign influences. That's not to say that I wouldn't cherish the Finnishness of our
poetry. I do. But to me, what, fundamentally, makes this "Finnishness" or "originality", are not the indigenous features of Finnish language or culture (although interesting as such), but the unique way of borrowing from others - something which, again, is never fully conditioned by internal factors.

På Pennsound: Lehto leser.

FREDRIK HERTZBERG, FINLANDSSVENSKA PIONJÄRER INOM DEN VISUELLA POESIN. Foredraget, som ble holdt på seminaret "Post-poesi" på Biskops-Arnö i slutten av mai, kan nå leses på den finske nettstedet nokturno.org. De aller fleste innleggene under seminaret publiseres på nypoesi.net i begynnelsen av august. Tekster av blant annet Jonas (J) Magnusson, Jesper Olsson, Maria Engberg, Anna Hallberg og Audun Lindholm.

Cecilia Grönberg og Jonas (J) Magnussons utstilling på Galleria Huuto i Helsinki åpnet forøvrig i går.

Fant fram til dette via Leevi Lehtos blog.