FRA MIKKEL BRUUN ZANGENBERGS ANMELDELSE AV SERIE A i Politiken i går: Det, der springer i øjnene, er det, man på universitetet kalder for arkets materialitet, dets genstandsmæssighed, altså at det før alt andet er et fysisk objekt – og først efterfølgende begynder vi at skanne og sondere de ord og grafiske tegn, der enten gemmer sig mikrografisk, titelløst og hemmelighedsfuldt hviskende, som hos Ursula Andkjær Olsen, eller råber spraglet og forfinet som ved Jörgen Gassilewskis 'Singapore Sling'. [...]

Det indebærer nemlig, dels at spørgsmålet om genre rejses, dels at betydningens problem melder sig; her er ikke tale om en 'antologi', det giver ikke mening at bruge den term, ej heller et 'udvalg', og da slet ikke en 'digtsamling' - at genrekategorierne flagrer, fremkalder en behagelig lysning, en åben disponibilitet over for betydningstilskrivning; men her kommer så det andet (løfterige) problem: Ordene er hvert sekund i fare for at forsvinde som betydningsbærende tegn og i stedet træde os i møde som billeder, myrer, hænder, kaskader af byggestene. [...]

Det er et uhyre interessant eksperiment, H Press har sat i værk, et på samme tid eksklusivt og fuldkommen demokratisk åbent, genert og ublu, rørstrømsk og ordknapt ikkeværk.

*

Og fra Janike Kampevold Larsens anmeldelse i Morgenbladet:

Diktboksen Serie A representerer en viktig utvidelse av litteraturfeltet, og er en betimelig kommentar til det øvrige norske forleggeriets prioriteringer. […]

Serie A er ikke en bok, men et objekt. En boks er kanskje den abstrakte figuren for spatial kunst par excellence. Den er den enkleste abstraksjonen av en figur i rommet og har vært brukt av kunstnere som Robert Morris, Donald Judd, Marcel Duchamp og Josef Beuys.

Boken er for så vidt også et objekt, men når vi går til boken er det det ikke-objektmessige vi søker, nemlig innholdet. Denne boksen har en selvbevissthet på sin boks- og objektmessighet, en materiell kvalitet som bremser oss før vi kommer til innholdet, men denne objektmessigheten tar vi med oss inn i boksen. Og vi blir møtt med lag på lag av ny objektmessighet – både billedlig og bokstavelig talt.

Når vi løfter på lokket finner vi tunge, glatte ark med skrift, ett ark som inneholder de forlagsmessige opplysningene og ni ark med poetisk distribuerte bokstaver på. Hva skal vi kalle dem? Dikt? Tekst? Bilder? Åtte ulike typesnitt er representert, deriblant håndskrift – i Gassilewskis tekst. Trykken er nydelig og størrelsen på arkene tatt i betraktning er trykksverten i seg selv massivt representert. Når vi åpner på nytt – bretter ut ark – ser vi at boksen er et reservoar for skrift som utfordrer skillene mellom kunst og litteratur, et skille som siden 60-tallets konkrete poesi har vært under bearbeiding i den konvensjonelle litteraturens margsoner. Men dermed åpnes for enda en objektmessighet: skriftens. Alle disse poetene har en hyperoppmerksomhet på hvordan skriften tar seg ut, og hvordan den plasserer på siden. Tekstene presses mot det billedlige på ulike måter, eller: De er allerede billedlige på ulike måter, og skillet mellom billedlig representasjon og språklig eller ordbasert representasjon utfordres uten at det i noen av tekstene viskes ut.