søndag, juni 12, 2005

FRA MIKKEL BRUUN ZANGENBERGS ANMELDELSE AV SERIE A i Politiken i går: Det, der springer i øjnene, er det, man på universitetet kalder for arkets materialitet, dets genstandsmæssighed, altså at det før alt andet er et fysisk objekt – og først efterfølgende begynder vi at skanne og sondere de ord og grafiske tegn, der enten gemmer sig mikrografisk, titelløst og hemmelighedsfuldt hviskende, som hos Ursula Andkjær Olsen, eller råber spraglet og forfinet som ved Jörgen Gassilewskis 'Singapore Sling'. [...]

Det indebærer nemlig, dels at spørgsmålet om genre rejses, dels at betydningens problem melder sig; her er ikke tale om en 'antologi', det giver ikke mening at bruge den term, ej heller et 'udvalg', og da slet ikke en 'digtsamling' - at genrekategorierne flagrer, fremkalder en behagelig lysning, en åben disponibilitet over for betydningstilskrivning; men her kommer så det andet (løfterige) problem: Ordene er hvert sekund i fare for at forsvinde som betydningsbærende tegn og i stedet træde os i møde som billeder, myrer, hænder, kaskader af byggestene. [...]


Det er et uhyre interessant eksperiment, H Press har sat i værk, et på samme tid eksklusivt og fuldkommen demokratisk åbent, genert og ublu, rørstrømsk og ordknapt ikkeværk.

*

Og fra Janike Kampevold Larsens anmeldelse i Morgenbladet:

Diktboksen Serie A representerer en viktig utvidelse av litteraturfeltet, og er en betimelig kommentar til det øvrige norske forleggeriets prioriteringer. […]

Serie A er ikke en bok, men et objekt. En boks er kanskje den abstrakte figuren for spatial kunst par excellence. Den er den enkleste abstraksjonen av en figur i rommet og har vært brukt av kunstnere som Robert Morris, Donald Judd, Marcel Duchamp og Josef Beuys.

Boken er for så vidt også et objekt, men når vi går til boken er det det ikke-objektmessige vi søker, nemlig innholdet. Denne boksen har en selvbevissthet på sin boks- og objektmessighet, en materiell kvalitet som bremser oss før vi kommer til innholdet, men denne objektmessigheten tar vi med oss inn i boksen. Og vi blir møtt med lag på lag av ny objektmessighet – både billedlig og bokstavelig talt.

Når vi løfter på lokket finner vi tunge, glatte ark med skrift, ett ark som inneholder de forlagsmessige opplysningene og ni ark med poetisk distribuerte bokstaver på. Hva skal vi kalle dem? Dikt? Tekst? Bilder? Åtte ulike typesnitt er representert, deriblant håndskrift – i Gassilewskis tekst. Trykken er nydelig og størrelsen på arkene tatt i betraktning er trykksverten i seg selv massivt representert. Når vi åpner på nytt – bretter ut ark – ser vi at boksen er et reservoar for skrift som utfordrer skillene mellom kunst og litteratur, et skille som siden 60-tallets konkrete poesi har vært under bearbeiding i den konvensjonelle litteraturens margsoner. Men dermed åpnes for enda en objektmessighet: skriftens. Alle disse poetene har en hyperoppmerksomhet på hvordan skriften tar seg ut, og hvordan den plasserer på siden. Tekstene presses mot det billedlige på ulike måter, eller: De er allerede billedlige på ulike måter, og skillet mellom billedlig representasjon og språklig eller ordbasert representasjon utfordres uten at det i noen av tekstene viskes ut.

16 Comments:

Blogger Susanne said...

Gratulerer med de fine omtaler, Paal og H Press!

6:40 p.m.  
Blogger David said...

Ja gratulerer

Når eg flyttar inn i nyleilegheita på Sagene på torsdag skal eg henge opp ein av sidene frå boksen i stua. Eg trur Morten Øen sitt bidrag vil ta seg fint ut på veggen. Eller kanskje Gunnar sin montasje? Eg må tenkje litt over saken

Så må du gjerne stikke innom for ein kaffi og sjå resultatet når eg får skaffa meg eit par stolar å sitte på

7:45 p.m.  
Blogger Paal said...

David,

ja, gjerne.

Susanne,

takk. Men må innrømme at jeg hadde håpet på et par til i Norge. På den annen side: når jeg sier det til folk fra billedkunstmiljøet bare ler de av meg. Der hører anmeldelser til unntakene, oppmerksomheten begrenser seg stort sett til den lille spalten beregnet på de som planlegger søndagens gallerirunde. Og mulig det er en av grunnene til at det ser ut til å bli med den ene anmeldelsen her. Dette er ikke en bok, ikke engang norsk litteratur. Og denslags finnes det ikke noe mottakerapparat for i de norske kulturredaksjonenen eller i den norske kritikerstanden. Men, som sagt, skulle gjerne fått demonstrert at det ikke stemmer.

10:52 a.m.  
Blogger Susanne said...

Uafgørlighedszone!

Men vent, tror du ikke et tidsskrift af en slags kunne tænke sig at forsøge Serie A-anmeldelse i Norge? Vin-Vin-nej-ha-ha!

Well, så Sverige da?

5:27 p.m.  
Blogger Paal said...

Forstår jeg Anna B. Jensens artikkel i det siste Vinduet rett, så er det nettopp denne typen utgivelser hun etterlyser. Og det kan jo hende at redaktøren følger opp polemikken med noen eksempler på hva som faktisk finnes.
http://www.vinduet.no/tekst.asp?id=436

5:52 p.m.  
Blogger Susanne said...

Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.

10:04 p.m.  
Blogger Susanne said...

Lidt hurtig på aftrækkeren (ABJ) med hensyn til kategorier, synes jeg. Arbejder fx en G. Wærness virkelig på ingen måde konceptuelt? Hm.

10:33 p.m.  
Blogger Paal said...

Ja, det var det jeg hintet til. Hadde hun tatt seg tid til å virkelig lese, så ville hun funnet en god del av det hun etterlyser. Om ikke at folk jobber konseptuelt, så i hvert fall at det finnes paralleller til det som har skjedd innen billedkunsten i en del av det som skrives. Som hos Gunnar, eller Monica Aasprong, Ingrid Storholmen. Hele LUJ-prosjektet virker jo delvis som en forsøk på å innføre en prosessuell litteratur i Norge, å gjøre det uferdige, ikke nødvendigvis vellykka til en del av verket, eller noe som undergraver Verket med stor V. Ikke engang Ingrid, som jo faktisk har gjort ferdig en bok, har latt den ligge i fred, men dratt teksten ut av boka igjen, opp på scenen. Den blir aldri ferdig. Eller Vemunds Solheim Aadlands dikt, som nærmest framstår som en slags objekter på boksida. En erfaring som er parallell, men ikke identisk med hvordan det er å oppleve Robert Morris’ objekter. Men hadde Anna B. Jenssen virkelig lest disse tinga, så hadde også polemikken hennes falt fra hverandre. Sånn sett er det påfaldende hvordan redaktøren i lanseringsintervjuene avfeide noe av det mest interessante som skrives som ablegøyer (uten å nevne navn, vel og merke), men nå slipper til artikler som etterlyser den samme litteraturen. Og samtidig ignorerer den.

11:33 p.m.  
Blogger Susanne said...

Dette skulle jo være et læserbrev! En bombe i offentligheden.

9:19 a.m.  
Blogger Susanne said...

Med andre ord: Jeg er enig med dig, Paal.

9:57 a.m.  
Blogger Susanne said...

Konceptkunst er heller ikke, som ABJ vil have det til, den definitive modpol til metafysikken: Joseph Kosuth (som krediteres - om ikke andet, af ham selv - som konceptkunstens opfinder) var i høj grad metafysiker, for ikke at sige platoniker --

2:07 p.m.  
Blogger Paal said...

Susanne, dette er et stort felt som jeg må komme tilbake til. På forsiden, tror jeg, svaret vokser meg over ørene (og det ser ut som om jeg må ta meg meg litt for mange og tunge bøker til Stockholm i morgen). Og, får frysninger av begreper som "metafysikk" og "platoniker". Vet ikke om jeg klarer å forholde meg til dem.

11:56 p.m.  
Blogger Susanne said...

He he, så ligner du lidt på ABJ alligevel. Kosuth blev ihvertfald fremstillet sådan (the above) for mig af en stipendiat på kunsthistorie på UiB - det var interessant for du sorterer altid konceptkunsten i kassen med Hardcore Teori og denne kan *ihvertfald* ikke samtidig indeholde den angiveligt naivt-metafysiske ting som ABJ mener er fejl ved dagens litteratur. Sorry, categories are way looser than that. It's a mess:) Hello complexity, my old friend.

God tur til STHLM.

11:05 a.m.  
Anonymous Anonym said...

Er ikke Ingrid Storholmens prosjekt noe av det mest opphypede i Norge? Er det virkelig så innovativt, grensesprengende? Eller er deler av det relativt banalt?

Ikke bli en del av den konforme kritikken, Paal!

Maria.

3:25 p.m.  
Blogger Paal said...

Maria,

får lyst til å være litt vanskelig: Ja, boka er en av de mest hypa det siste halvåret og deler av den er banal. Om den er innovativ og grensesprengende er jeg derimot usikker på. Jeg er ikke engang sikker på om den prøver å være det. Kanskje prøver den rett og slett å være dårlig, platt og fyllt av klisjeer. Om denne viljen til det dårlige gjør den god er jeg også usikker på, i motsetning til f.eks Janike Kampevold Larsen i Morgenbladet. Jeg klarer rett og slett ikke å bestemme meg for om dette er en god eller dårlig bok. Det gjør den interessant. Og en bok trenger bare være interessant. Det er også en kvalitet.

6:56 p.m.  
Anonymous Anonym said...

ok, synes resepsjonen stort sett har vært for enkel, lite problematiserende slik norsk kritikk stort sett er. Takk for nyansen.

Vennlig,
Maria.

5:04 p.m.  

Legg inn en kommentar

<< Home

Free web site statistics