MER OM OPPLESNINGA: Selv om de lange opplesningene nok er å foretrekke kan også korte opplesninger fungerer utmerket. Et eksempel:

Etter en lang kveld med lange opplesninger under Trondheim litteraturfestival i april leste Vemund Solheim Ådland i kun 3-4 minutter (teksten han leste finnes her (pdf)). Ådland leste det som sto på arka han holdt i hånda, med en ganske flat og mekanisk intonasjon uten noen påfallende frasering (uten å dermed representere det motsatte av Gunnar Wærness’ opplesning under Bergen Poesifest 2002, en nøytral opplesning av den skrevne teksten, uten betoning eller forsøk på frasering/formulering/definering/avdefinering finnes ikke). Og den var som sagt fort over, før jeg rakk å lytte meg inn i nyansene i stemmen. Likevel viste den uhyre effektivt noe helt vesentlig i Ådlands praksis.

Teksten han leste var på det tidspunktet upublisert. Hva han leste, hvordan teksten så ut, var dermed umulig å avgjøre, eksempelvis denne:

                  T

                  G

                  U

                  G

Om lyden ”T” viste til bokstavene ”T”, ”T”, ”t” eller ”t”, eller bokstavkombinasjonene ”TE”, ”TE”, ”TE”, ”TE”, ”Te”, ”Te”, ”Te”, ”Te”, ”tE”, ”tE”, ”tE”, ”tE”, ”te”, ”te”, ”te”, eller ”te”, hørtes ikke (jeg har foreløpig ikke sett ham bruke fet skrift). Dessuten, etter å ha lest bøkene sep pran ek og Profylaktisk skjønnhet er man også oppmerksom på hvordan Ådland arbeider med plasseringen av de ulike elementene på siden, noe som heller ikke kunne høres. For meg aksentuerte med andre ord Ådlands opplesning forholdet mellom det skrevne og det uttalte, og gjorde det tydelig en gang for alle at tekstene hans ikke kan klassifiseres som lydpoesi, men derimot utforsker et rom i skjæringspunktet mellom det lydlige og det grafiske, som to separate nivåer som, hvis de legges over hverandre, av og til er tilnærmet identiske, av og til vidt forskjellige. Og dette gjelder også når man leser dem selv. De innbyr til å leses høyt, gis en lydlig form, a-r-t-i-k-u-l-e-r-e-s under lesninga. (Det er en forskjell på dikt her. Noen klarer jeg ikke å la vær å lese høyt. Noen eksempler jeg kommer på nå: Lars R. Engebretsen, Gunnar Wærness, Anna Hallberg, Helena Eriksson. Å lese prosa høyt? Det gjør jeg kun for datteren min.)

RON SILLIMAN OG CHARLES BERNSTEIN OM OPPLESNINGA. Apropos festivaler generelt, opplesninger spesielt. Audun gjorde meg oppmerksom på denne, hentet fra Ron Sillimans blog:

«Back to back, so to speak, the two recordings reminded me of one of the basic truths about poetry – the one-hour reading, or something relatively close to it, is always preferable to the 20 minute one. As an experience, the differences between the two are not unlike the differences between the major motion picture and a 30-minute sitcom on TV.

[…]

With a longer reading […] the reader settles in, begins to hear nuances & themes, tonal changes, as well as whatever content might be flowing past. With a longer reading, you can almost hear the moment at which the audience relaxes into the text – it always occurs somewhere after the 15-minute mark, sometimes after the 30 (and, often, you’ll hear two such moments). At 40 moments or thereabouts, I’m so tuned into a reader’s sense of time & the formal scope of the text that it is as if a vista opened up. Only from that point forward can I really hear pretty much everything the poet is doing.»

De beste opplesningene jeg har hørt hørte jeg på Bergen Poesifest 2002, mye fordi arrangørene Tomas Espedal og Henning Bergsvåg lot forfatterne lese så lenge de ville. Eksempelvis Jena Osmans timeslange framføring av dikta ”Dead Text”, ”The Character” og ”An Essay in Asterisks”. Førstnevnte alternerende med Ulf Karl Olov Nilssons oversettelse; ”The Character” som en kollektiv lesning (teksten består av en hovedtekst (lest av Osman) med fotnoter (lest av Cole Swensen) og fotnoter til fotnotene igjen (lest av Tomas Espedal); sistnevnte solo, men også den en tekst som beveger seg på flere nivåer, delt opp i hovedtekster og en eller flere kommentarer til enkeltelementer i disse. Alt i alt en framføring som iverksatte pluraliteten og overlagringene i de trykte tekstene på en eksemplarisk måte, og som i og med den siste teksten, som hun leste alene, gjorde tilhørerne så oppmerksomme på pluraliteten og overlagringene i Osmans egen stemme. Eller det enorme spennet i Gunnar Wærness’ opplesning av en bearbeidet versjon av Takk dagen etter, hvor det jeg hørte ikke var en stemme som leste opp eller viste til en allerede eksisterende tekst, men en stemme som litt nølende forsøkte å formulere ord og rekkefølger av ord (en bok av Susan Howe heter Articulation of Sound Forms in Time).

Når jeg hører den vanlige, norske timinuttersframføringa sitter jeg ofte igjen med følelsen av at den primært handler om å gjøre tilhørerne oppmerksomme på forfatteren, og på boka, som salgsobjekt og som objekt for framtidig lesning, ikke om opplesningas egne kvaliteter. Å som tilhører stille seg inn på og høre alle de andre, ikke-semantiske, men like vesentlige kvalitetene ved opplesninga tar lenger tid enn timinuttersformatet tillater. Charles Bernstein: «[P]oesi lar seg bedre beskrive som polymetrisk eller plurimetrisk enn som "fri"; likevel makter ikke vårt tekniske ordforråd å gjøre rede for mer enn en brøkdel av de akustiske hendelsene i det klingende diktet, og det finnes et antall framføringsmessige trekk som utelukkende er tilgjengelige i lesninger (i begge betydninger), siden de ikke (uten videre) lar seg gjengi i den leksikalske teksten. Ernest Robson har gått vesentlig lengre enn Hopkins og utviklet et innfløkt og eksentrisk system for å notere toneleie og betoning i den skrevne teksten til sine dikt. Blant de mest oppfinnsomme forsøkene på å navngi akustiske trekk ved framført poesi finner vi Erskine Peters', representert ved hans ennå ikke fullførte arbeid Afro-Poetics in the United States. Sammen med en kollega ved University of Notre Dame, J. Sherman, har Peters utviklet en "spesiell skrifttype for å dokumentere lydene, rytmene og melodiene i den afro-poetiske tradisjonen". De seksti tegnene i Peters' system beskriver slike akustiske grep som aksellerert setningstempo, aksentuerte lange og korte strekk, blåtoner, «bopping», bevisst haltende rytme, vekselsang, messing, ordspill, bevisst stamming, ekko, ekstremt trykksvake stavelser, falsett, arbeidssang, glidning eller glissando, glottal tremolo, guttural betoning, nynning, stønning, ostinat, stikk, endringer i toneleie (heving eller senking), sitat, riff, forting, scat, mumling (tre ulike former), uthalende sonor messing, stemt innpust, stemt stønning, skjelvende stemme, plutselige utfall, syllabiske forsiringer, tremolo og støtvise ul.»

Utdrag fra alle opplesningene under Bergen Poesifest 2002 kan lastes ned fra festivalens hjemmesider.

ANDRE NAVN PÅ OSLO POESIFESTIVAL: Helena Eriksson, Lars Mikael Raattamaa, Jenny Tunedal, Lars Skinnebach (pdf), Mette Moestrup, Peter Laugesen, Jan Erik Vold, Georg Johannesen, Inger Elisabeth Hansen, Eldrid Lunden, Karin Moe, Steinar Opstad, Torunn Borge og Tone Hødnebø.

OSLO POESIFESTIVAL arrangeres 19-21. august. Foreløpig er lite offentliggjort, men Juliana Spahr og Caroline Bergvall kommer. Den litt kryptiske omtalen i Aftenposten i går tyder på at Øyvind Rimbereid (pdf), Gunnar Wærness, Vemund Solheim Ådland (pdf) og Ingrid Storholmen også er invitert. Dessuten, etter hva jeg har hørt, Anna Hallberg.

Juliana Spahr leste også på Galleri Millik og på Världspoesidagen i Stockholm i april. På Millik et utdrag fra Uneveness, en foreløpig upublisert essayistisk bok (teksten kan leses på nypoesi.net (pdf)), på Världpoesidagen et utdrag fra den nye boka hennes, This Connection of Everyone with Lungs (drøyt halvparten av boka kan leses i en pdf på Kootenay School of Writings nettsider). Enormt gode opplesninger. Mer om Spahr om et par dager.

NYPOESI ER OPPDATERT. Dikt av Vemund Solheim Aadland, Nils-Øivind Haagensen, Dy Plambeck, Geir Gulliksen, Ruth Lillegraven, Martin Glaz Serup og Martin Zettersten. Essays av Pierre Alferi, Pier Paolo Pasolini og Espen Grønlie.

OVERSETTER MARTIN LARSEN JACQUES ROUBAUDS Quelque chose noir til dansk? Mulig det er det dette betyr. En anledning til å minne om Thomas Lundbos oversettelse av Roubauds fantastiske Lewis’ mangfold av verdener (Oktober 2001), en bok som bare kom og forsvant i Norge. Uten anmeldelser, omtaler, noe som helst.

AGNETA ENCKELL, innanför / utanför ((1+) 3 x 13 + (1+) 13) (eller 4 olika sätt att närma sig ett landskap -) (bare tittelen!) anmeldt av Jesper Olsson i SvD i dag. Tre av tekstene i boka kan leses på nypoesi.

PÅ OPPFORDRING FRA SUSANNE (scroll nedover), dette:

Skjønt og uskjønt

Skrevet av Kanskje 7-800? Cirka to uskjønt. Jeg samler ikke, av den tyske utgaven "Fra rom til rom etterord av Peter Bichsel. Den siste jeg kjøpte: Gombrowicz, "Die Besessenen", på nydelig mørkeblå pocket, som profanert med betydelige mengder fruktjuice. 3) To på «Dagenes skum» og «Hjärtkniparen», svensk utgave. «Hjärtkniparen» er barnslig, og antagelig oppskrytt? rart med titlene: De om. Det finnes ingen i "Dagenes skum". Og mye skum, og mange forfatteren? Eller var jeg De franske originaltitlene rommer kan ikke fransk. 4) eller intet. Det er verden til at man stadige gjensyn. Men dette leser man jo igjen litt annen kategori kommer blir ferdig med, i ut". Pessoas "Uroens bok" sammenhengende fra første til jeg den med blant stafettpinnen gå videre til B. Ladegaard (http://ladegaard.blogspot.com/), Susanne Steingildra (http://www.ujevnmarg.no/). Hej Bendik!
Skrevet 05.07.05 08:07

Tak for spørgsmål. postkort fra Helsinki med videre til Øystein Vidnes Åsne Hagen (http://dekonstruksjon.blogspot.com), Paal Malte Persson (http://apolloprojektet.com/errata). Hilsen Bendik Wold 01.07.05 18:53

1) tredeler skjønt, en tredel men er hemmelig stolt av Jan Erik Volds SAD & CRAZY", med Ai ai ai. 2) En spøkelsesroman av Witold interrail-stopp i Berlin. En nå er ryggbrukket og solkrem, sand og kroatisk rappen av Boris Vian: den siste altså i fantastisk, «Dagenes skum» litt Forresten er det noe burde ha vært byttet «hjärtknipar» i «Hjärtkniparen», derimot i «Hjärtkniparen» er det dager. En narrestrek fra for solstukket under lesingen? nok svaret. Men jeg Et par pekebøker, kanskje, for mange bøker i kan koste på seg gjelder bare romaner: Diktsamlinger og igjen. I en slike bøker man aldri betydningen "aldri får lest har jeg aldri lest siste side; likevel regner mine favoritter. 5) La Nils-Øivind Haagensen (http://pongorolledo.blogspot.com), Dag Christensen (http://tigerclaws.blogspot.com) og Stina av Susanne Christensen Jeg sender dig et svar. Stafetten går hermed (http://oysteinvidnes.blogspot.com), Martin Larsen (http://zonet.blogspot.com), Bjelke Andersen (http://omsensgate.blogspot.com) og Susanne, http://gasspedal.org.

The Cut-up machine.

SERIE IMPERATIV. H Press gir ut to nye bind i Serie Imperativ i august, Thure Erik Lund, Språk og natur og Kristine Næss, Vanlig.