RON SILLIMAN OG CHARLES BERNSTEIN OM OPPLESNINGA. Apropos festivaler generelt, opplesninger spesielt. Audun gjorde meg oppmerksom på denne, hentet fra Ron Sillimans blog:
«Back to back, so to speak, the two recordings reminded me of one of the basic truths about poetry – the one-hour reading, or something relatively close to it, is always preferable to the 20 minute one. As an experience, the differences between the two are not unlike the differences between the major motion picture and a 30-minute sitcom on TV.
[…]
With a longer reading […] the reader settles in, begins to hear nuances & themes, tonal changes, as well as whatever content might be flowing past. With a longer reading, you can almost hear the moment at which the audience relaxes into the text – it always occurs somewhere after the 15-minute mark, sometimes after the 30 (and, often, you’ll hear two such moments). At 40 moments or thereabouts, I’m so tuned into a reader’s sense of time & the formal scope of the text that it is as if a vista opened up. Only from that point forward can I really hear pretty much everything the poet is doing.»
De beste opplesningene jeg har hørt hørte jeg på Bergen Poesifest 2002, mye fordi arrangørene Tomas Espedal og Henning Bergsvåg lot forfatterne lese så lenge de ville. Eksempelvis Jena Osmans timeslange framføring av dikta ”Dead Text”, ”The Character” og ”An Essay in Asterisks”. Førstnevnte alternerende med Ulf Karl Olov Nilssons oversettelse; ”The Character” som en kollektiv lesning (teksten består av en hovedtekst (lest av Osman) med fotnoter (lest av Cole Swensen) og fotnoter til fotnotene igjen (lest av Tomas Espedal); sistnevnte solo, men også den en tekst som beveger seg på flere nivåer, delt opp i hovedtekster og en eller flere kommentarer til enkeltelementer i disse. Alt i alt en framføring som iverksatte pluraliteten og overlagringene i de trykte tekstene på en eksemplarisk måte, og som i og med den siste teksten, som hun leste alene, gjorde tilhørerne så oppmerksomme på pluraliteten og overlagringene i Osmans egen stemme. Eller det enorme spennet i Gunnar Wærness’ opplesning av en bearbeidet versjon av Takk dagen etter, hvor det jeg hørte ikke var en stemme som leste opp eller viste til en allerede eksisterende tekst, men en stemme som litt nølende forsøkte å formulere ord og rekkefølger av ord (en bok av Susan Howe heter Articulation of Sound Forms in Time).
Når jeg hører den vanlige, norske timinuttersframføringa sitter jeg ofte igjen med følelsen av at den primært handler om å gjøre tilhørerne oppmerksomme på forfatteren, og på boka, som salgsobjekt og som objekt for framtidig lesning, ikke om opplesningas egne kvaliteter. Å som tilhører stille seg inn på og høre alle de andre, ikke-semantiske, men like vesentlige kvalitetene ved opplesninga tar lenger tid enn timinuttersformatet tillater. Charles Bernstein: «[P]oesi lar seg bedre beskrive som polymetrisk eller plurimetrisk enn som "fri"; likevel makter ikke vårt tekniske ordforråd å gjøre rede for mer enn en brøkdel av de akustiske hendelsene i det klingende diktet, og det finnes et antall framføringsmessige trekk som utelukkende er tilgjengelige i lesninger (i begge betydninger), siden de ikke (uten videre) lar seg gjengi i den leksikalske teksten. Ernest Robson har gått vesentlig lengre enn Hopkins og utviklet et innfløkt og eksentrisk system for å notere toneleie og betoning i den skrevne teksten til sine dikt. Blant de mest oppfinnsomme forsøkene på å navngi akustiske trekk ved framført poesi finner vi Erskine Peters', representert ved hans ennå ikke fullførte arbeid Afro-Poetics in the United States. Sammen med en kollega ved University of Notre Dame, J. Sherman, har Peters utviklet en "spesiell skrifttype for å dokumentere lydene, rytmene og melodiene i den afro-poetiske tradisjonen". De seksti tegnene i Peters' system beskriver slike akustiske grep som aksellerert setningstempo, aksentuerte lange og korte strekk, blåtoner, «bopping», bevisst haltende rytme, vekselsang, messing, ordspill, bevisst stamming, ekko, ekstremt trykksvake stavelser, falsett, arbeidssang, glidning eller glissando, glottal tremolo, guttural betoning, nynning, stønning, ostinat, stikk, endringer i toneleie (heving eller senking), sitat, riff, forting, scat, mumling (tre ulike former), uthalende sonor messing, stemt innpust, stemt stønning, skjelvende stemme, plutselige utfall, syllabiske forsiringer, tremolo og støtvise ul.»
Utdrag fra alle opplesningene under Bergen Poesifest 2002 kan lastes ned fra festivalens hjemmesider.
«Back to back, so to speak, the two recordings reminded me of one of the basic truths about poetry – the one-hour reading, or something relatively close to it, is always preferable to the 20 minute one. As an experience, the differences between the two are not unlike the differences between the major motion picture and a 30-minute sitcom on TV.
[…]
With a longer reading […] the reader settles in, begins to hear nuances & themes, tonal changes, as well as whatever content might be flowing past. With a longer reading, you can almost hear the moment at which the audience relaxes into the text – it always occurs somewhere after the 15-minute mark, sometimes after the 30 (and, often, you’ll hear two such moments). At 40 moments or thereabouts, I’m so tuned into a reader’s sense of time & the formal scope of the text that it is as if a vista opened up. Only from that point forward can I really hear pretty much everything the poet is doing.»
De beste opplesningene jeg har hørt hørte jeg på Bergen Poesifest 2002, mye fordi arrangørene Tomas Espedal og Henning Bergsvåg lot forfatterne lese så lenge de ville. Eksempelvis Jena Osmans timeslange framføring av dikta ”Dead Text”, ”The Character” og ”An Essay in Asterisks”. Førstnevnte alternerende med Ulf Karl Olov Nilssons oversettelse; ”The Character” som en kollektiv lesning (teksten består av en hovedtekst (lest av Osman) med fotnoter (lest av Cole Swensen) og fotnoter til fotnotene igjen (lest av Tomas Espedal); sistnevnte solo, men også den en tekst som beveger seg på flere nivåer, delt opp i hovedtekster og en eller flere kommentarer til enkeltelementer i disse. Alt i alt en framføring som iverksatte pluraliteten og overlagringene i de trykte tekstene på en eksemplarisk måte, og som i og med den siste teksten, som hun leste alene, gjorde tilhørerne så oppmerksomme på pluraliteten og overlagringene i Osmans egen stemme. Eller det enorme spennet i Gunnar Wærness’ opplesning av en bearbeidet versjon av Takk dagen etter, hvor det jeg hørte ikke var en stemme som leste opp eller viste til en allerede eksisterende tekst, men en stemme som litt nølende forsøkte å formulere ord og rekkefølger av ord (en bok av Susan Howe heter Articulation of Sound Forms in Time).
Når jeg hører den vanlige, norske timinuttersframføringa sitter jeg ofte igjen med følelsen av at den primært handler om å gjøre tilhørerne oppmerksomme på forfatteren, og på boka, som salgsobjekt og som objekt for framtidig lesning, ikke om opplesningas egne kvaliteter. Å som tilhører stille seg inn på og høre alle de andre, ikke-semantiske, men like vesentlige kvalitetene ved opplesninga tar lenger tid enn timinuttersformatet tillater. Charles Bernstein: «[P]oesi lar seg bedre beskrive som polymetrisk eller plurimetrisk enn som "fri"; likevel makter ikke vårt tekniske ordforråd å gjøre rede for mer enn en brøkdel av de akustiske hendelsene i det klingende diktet, og det finnes et antall framføringsmessige trekk som utelukkende er tilgjengelige i lesninger (i begge betydninger), siden de ikke (uten videre) lar seg gjengi i den leksikalske teksten. Ernest Robson har gått vesentlig lengre enn Hopkins og utviklet et innfløkt og eksentrisk system for å notere toneleie og betoning i den skrevne teksten til sine dikt. Blant de mest oppfinnsomme forsøkene på å navngi akustiske trekk ved framført poesi finner vi Erskine Peters', representert ved hans ennå ikke fullførte arbeid Afro-Poetics in the United States. Sammen med en kollega ved University of Notre Dame, J. Sherman, har Peters utviklet en "spesiell skrifttype for å dokumentere lydene, rytmene og melodiene i den afro-poetiske tradisjonen". De seksti tegnene i Peters' system beskriver slike akustiske grep som aksellerert setningstempo, aksentuerte lange og korte strekk, blåtoner, «bopping», bevisst haltende rytme, vekselsang, messing, ordspill, bevisst stamming, ekko, ekstremt trykksvake stavelser, falsett, arbeidssang, glidning eller glissando, glottal tremolo, guttural betoning, nynning, stønning, ostinat, stikk, endringer i toneleie (heving eller senking), sitat, riff, forting, scat, mumling (tre ulike former), uthalende sonor messing, stemt innpust, stemt stønning, skjelvende stemme, plutselige utfall, syllabiske forsiringer, tremolo og støtvise ul.»
Utdrag fra alle opplesningene under Bergen Poesifest 2002 kan lastes ned fra festivalens hjemmesider.
posted by Paal Bjelke Andersen at 14:56
1 Comments:
Paal,
vel blåst.
J.
Legg inn en kommentar
<< Home