1. One book that changed your life: When I was ten my teacher showed me the local public library. I borrowed one book. Which one isn’t important. The point is: I returned it the next day and borrowed two.
2. One book you’ve read more than once: When and where does the reading ends? I don’t know. Some of the books I’ve been reading the last couple of years: Jörgen Gassilewski, skapelsens sedelärande samtal; Fredrik Nyberg, Åren; Helena Eriksson, strata; Ulf Karl Olov Nilsson, Block; Johan Jönson, I krigsmaskinen. And a lot more Swedish poetry.
3. One book you’d want on a desert island: How to survive without books on a desert island, by J. L.
4. One book that made you giddy: Martin Högström, Transfutura.
5. One book that wracked you with sobs: Hmm, Harry Potter V (this feels like a confession).
6. One book that you wish had been written: The one H is working on.
7. One book you wish had never been written: Do you mean never been published? Or never read by certain people?
DET FORELØPIG SISTE KAPITTELET i konflikten mellom Israel og Palestina begynte da israelske soldater bortførte to sivile, en lege og hans bror, fra Gaza. Dette var en hendelse som knapt nok ble omtalt noe sted, bortsett i tyrkisk media.→
IDA BÖRJEL, SKÅNERADIO. Utgangspunktet er dette: «Skåneradio är en dikt som inspirerats och infekterats av närradiosändningar dit lyssnare ringer för att göra avtryck i etern. Detta har utgjort plattformen för mitt oroliga undersökande och materialinsamlande. Jag skrev ner det jag hörde i form av text för att försöka få syn på vad som sades» [→]. Boka er strukturert som én sending:
> Hej skånepåg hej skånegrebba måndag i dag plusminus noll ute himlen är grå det blåser rätt rejält men här i vår lilla studio håller väggarna tätt och det luktar nybryggt kaffe och sockerkringlor [→],
med innringere,
> Hej, jag har inget på hjärtat det slår som det brukar i sin inbäddade ensamhet men du får gärna spela en låt,
ønskelåter,
> Sten och Stanley: Jag vill ge dig en blomma,
og avslutning,
> Här har vi dagens sista samtalere med oss.
I motsetning til en rekke skrivemåter vi har sett de siste årene, og da kanskje tydeligst hos Ulf Karl Olov Nilsson, handler Börjels skrivemåte i første omgang ikke om å forholde seg til et allerede eksisterende skriftlig materiale, men til et auditivt. Og heller ikke om å forholde seg til en allerede fiksert, statisk masse, men til et temporalt forløp. Börjel har lyttet og etter beste evne skrevet ned det hun hørte: «Den tekniska begränsningen (samtalen och språkfragmenten spelades inte in utan transkriberades i realtid) förutsatte alert hörselförmåga och tangentbordsbehärskning, vari jag stundom brister i färdighet och varför texten brister i återgivning.»
Boka Skåneradio ≠ radioprogrammet Skåneradio, men er en bearbeidelse av et skriftlig materiale som har kommet til under Börjels lytting til Skåneradio, og som derfor allerede er preget av forfatterens tilkortkommenhet og tilbøyeligheter. Det er nærliggende å forestille seg at allerede eksisterende nedtegnelser og Börjels forsøksvise strukturering av disse har virket inn på hva hun har lyttet etter når hun lyttet, at den potensielle bokas tematiske og dramatiske struktur, tempovekslinger, friksjoner, kort sagt tekstens potensielle ladning(er) har gitt behov for et bestemt materiale.
Dermed skifter også det som i utgangspunktet kan virke som et diktat karakter: hvem som har latt seg diktere er ikke gitt. Er det Börjel som har blitt diktert av innringerne eller har innringerne før eller siden sagt nettopp det Börjel og/eller det allerede nedskrevne og bearbeidede materialet har ventet på at de skal si? Hva skjer? Hvem er det egentlig som snakker? Hvem buktaler og hvem buktales? Boka besvarer ikke det spørsmålet, antakeligvis er det også meningen.
CANADA IV. Sharon Harris. «Fun with 'pataphysics, 174. What do poets think?»
As far as I know, poets don’t really think on the same level as we do, so answering your question is a bit tough. Poets don’t have the brain development that we do, so they don’t have a conscience or any of the other higher order functions. They can dream, however, and almost all of their daily activities are results of habit or instinct.You can train them by using the granting system, but you can’t train them to think for themselves (i.e. without you, they can’t figure out how to fill out their grant applications, etc.).
Poets vaguely recognize things outside of their inner feelings, so it is difficult for them to form social hierarchies and relationships amongst themselves. If I were a poet, I probably would not think about my future or past at all, but just pay attention to what is happening right now.
CANADA III. At Angela Rawlings «tar i bruk typografiens muligheter» betyr ikke at man finner de store typografiske variasjonene i wide slumber for lepidopterists. I denne boka, som på mange måter er de små segmentenes bok, handler det heller om diskrete typografiske virkemidler: en «t» og en «i» som er tettere kernet enn resten; passasjer med noe løsere sperring; nesten sidestilte linjer, litt ute av register; en diskret semibold som snarere gjør at de aktuelle segmentene tydeliggjøres enn utheves, skilles fra den omkringliggende teksten. Her har typografien til oppgave å påvise nyanser i en bok, i et arbeid, ikke å kontrastere separate tekststrenger. Dette er ikke primært en collage, en framvisning av bruddflater, i stedet handler det om overganger og transformasjoner, om det som er i ferd med å bli det samme som… Hva? Dette arbeidet med dette materialet.
Strengt tatt lar ikke boka seg sitere, annet enn som faksimile, men også da ville vesentlige kvaliteter bli borte, som den tydelige strukturen i papiret (i normalt lys har det lav opasitet – tekstmassen på motstående side, som kan variere fra noen få bokstaver til figurer og massive blokker, siprer gjennom arket og inn i den teksten man leser – mens opasiteten nærmest blir total i sterkt, skrått lys: søndag leste jeg boka ute, den lave kveldssola fikk papirstrukturen til å framtre enda tydeligere, papiret vibrerte av lyset og skyggene, sidene ble vanskelige å fiksere optisk, det samme ble teksten, for mye ble satt i bevegelse) eller det gjennomsiktige kalkerpapiret mellom omslaget og innmaten, også det et overgangssted, en porøs hinne mellom utsiden og teksten, forlagt inne i selve boka.
Eller sitatet fra søndag. I likhet med flere av sidene har det en, ikke tittel, men snarere leseanvisning, plassert nede i venstre hjørne, til høyre for pagineringen: «CATAPLEXY». Bak i boka finnes en ordliste: «CATAPLEXY ~ a dyssomnia where a person’s muscles lose strength as though asleep». Avstanden mellom den første og det andre CATAPLEXY, det å bla seg frem i boka, lese ordforklaringen, for så å bla seg tilbake, lese siden på nytt, lar seg ikke sitere. Heller ikke hvordan de omkringliggende ordene og forklaringene («BUTTERFLY ~ to cut and spread open and lay flat», «CERVIX ~ the constricted portion of an organ») kobler dette ordet på denne siden til disse ordene på disse sidene.
CANADA II. Det virker som om visse nivåer i tekstene er mer tilgjengelige for lesing og skriving i Canada enn i Norge. Og at det å likestille, og spleise ulike formale og tematiske nivåer er langt mer integrert i skrivingen, og dermed i den lesningen tekstene forventer. Som i Angela Rawlings wide slumber for lepidopterists, en legering av de ulike søvnfasene og møll, nattsvermere, sommerfuglers utvikling fra egg, via larve og puppe, til ferdig utvokst, kjønnsmodent individ, «imago». Legeringen finner sted på en rekke nivåer: i kvasi-vitenskapelige plansjer som parallellfører søvnfasene og sommerfuglers kroppsdeler; i tekstenes plasseringer på siden (i det hele tatt hvordan Rawling har tatt i bruk boka, siden, oppslaget og typografiens muligheter); i sammenstillingen av et «normalt» engelsk og en rekke vitenskapelige, latinske termer, som jo i utgangspunktet er ment å spesifisere, gjøre distinksjoner, men som her befester det hypotetiske slektskapet mellom disse to vitenskapene – de tilhører det samme språket; i anagrammer og kvasi-anagrammer hvor fonemer glir ut og inn av ord fra søvnforskningen og lepidopterologien (som om det ene ligger forpuppet i det andre). Og samtidig handler det om å snakke, å skrive, å samle, organisere, puste, om å holde noe inne i noe annet, og om hulrom: pins through epidermis a wall, a tooth Place specimen under lamp to increase drying time. tsniaga tsurht rotcelloc a#tilps#tips nehT a moth with barbed spines vulva, uvulva En tekst, eller rettere sagt en bok med en usedvanlig plastisitet.
CANADA I. Nærmest tilfeldig, takket være Christian Bök, har jeg kommet til å lese en del canadisk poesi i det siste, Jordan Scott, Gregory Betts, Angela Rawlings,Derek Beaulieu. Det er bemerkelsesverdig hvor tydelig tradisjonen disse poetene skriver seg inn i er en helt annen enn den norske (uten at det nødvendigvis gjør dem «canadiske»: tradisjonen de skriver seg inn i er kun én av flere canadiske tradisjoner, og da en canadisk tradisjon som i mye større grad definerer seg i forhold til amerikanske og franske tradisjoner enn til andre canadiske. Det vil si: det jeg klarer å lokalisere som canadisk i disse bøkene er det arbeidet som gjøres på de nivåene jeg også har sett andre u-canadiske canadiske poeter arbeide på. For alt jeg vet kan arbeidet de gjør på andre nivåer i tekstene være vel så «canadiske», om ikke mer).
DEREK BAILEY, kanskje den mest idiosynkratiske av dem alle, døde i jula.
*
ANMELDELSEN AV MARTIN HÖGSTRÖMS BOK TRANSFUTURA ble gitt god plass i DN i går. Og for to dager siden kunne man lese denne. Jeg får lyst til å bruke uttrykk som ”god litteraturformidling” og ”godt redaksjonsarbeid”. Når så vi sist noe tilsvarende i eksempelvis Aftenposten (som det vel er naturlig å sammenlikne DN med)?
En grunn til å spørre er denne: Både Audiatur og Serie A var med da hver av Aftenpostens kritikere skulle utpekte de ”tre mest interessante bøkene” fra fjoråret. Likevel er ingen av dem blitt anmeldt i avisa. Hvilke kriterier Aftenpostens kulturredaksjon legger til grunn for å anmelde bøker vet jeg ikke. Kanskje vil jeg ikke engang vite det?
*
JENNY HÖGSTRÖMS gjennomgang av poesiåret 2005 i Göteborgs-Posten.
*
DENNE BLOGGEN har mer eller mindre gått i dvale. Slik vil det nok fortsette. Det skal jobbes her.
VARFÖR ÄR HAN MED? «Inför Haarnack undrar jag varför han är med: tyskspråkig schweizisk-holländsk författare, som bland annat skrivit om mongolisk cirkus. Inom cirkuskonsten har även Kesti Ashnitz rört sig. Som trapetskonstnär och instruktör. Han uppges ha skrivit "handböcker i praktisk fallteori". Kanske nog så väsentligt för en man i trapetsen, men Haarnack gick dock ur tiden redan 1938 och man undrar varför han anses höra hemma i ett nummer om ny, norsk litteratur.»
JEG LESER FLER SVENSKE DIKTBØKER enn norsk og danske. Ikke fordi det skrives bedre dikt i Sverige enn i Norge og Danmark, men fordi det skrives mer interessante bøker der.
Fire bøker denne høsten: Det underjordiska systemet, Transfutura, Soft fysik og Patriarkat. Av Johannes Heldén, Martin Högström, Robert Ståhl og Niclas Nilsson.
LYRIKVÄNNEN 6/05, et amerikanummer. Av innholdet: Juliana Spahr intervjuet av Susanne Christensen; Fredrik Nyberg om Sonic Youth; Teresa Hak Kyung Cha oversatt av Helena Eriksson; Anne Sexton, Barbara Guest og Lisa Jarnot oversatt av Niclas Nilsson.
HORISONT 5/05, et norgenummer. Nesten utelukkende skjønnlitterære tekster. Av innholdet: Bergsvåg, Senderud, Lunden, Borge, Kleiva, Haarnack, Ernst, Aasprong, Torvund, Berg, Vidnes, Storholmen, Bråtveit, Bakke, Hødnebø, Tiller. Og Gunnar Wærness:
ja läser myki
ja børjar bli ordentligt trøtt på att læsa bøcker. Jag tittar hellre på veggarna i mitt rum, ur fønstren, om nån fågel flyger upp e det ditåt mina øgon vender sej, sen føljer ja fågeln med blicken till ja inte kan se den længre, dær får jag som oftast syn på nåt annat, ett moln, en annen fågel, en männisja […]
ÅRETS BESTE NORSKE DIKT SKAL KÅRES. Den direkte foranledningen til kåringen er en kommentarartikkel av Ingunn Økland i Aftenposten 27. oktober 2003, der hun blant annet skrev: «I en fersk antologi påpeker Steinar Opstad at debutantene fra nittitallet er opptatt av å skrive helstøpte diktsamlinger, ikke originale enkeltdikt. Det er synd. For poesihistorien dannes av enkeltstående lykketreff, ikke en rad gjennomtenkte diktsamlinger». Mange var enige med Økland og programmet Ordfront på NRK arrangerte rett etterpå den første kåringen av «årets enkeltdikt». I år skjer det for tredje gang. En fagjury sitter i studioet og plukker ut vinneren blant tre nominerte, men lytterne kan også høre diktene opplest på radio eller lese dem på NRKs nettsider og stemme. Det store spenningsmomentet er om lytterne og fagjuryen er enige, underforstått om fagfolkene og dermed poesien er på linje med folk flest (det omvendte er aldri et spørsmål, i likhet med spørsmålet om kritikerne er på linje med poesien). At poesien skal ha beveget seg bort fra det folk vil ha var også en underliggende påstand i Øklands artikkel. Det er ingenting galt med de tre nominerte diktene, men det forundrer meg at det som skal være NRKs mest oppegående litteraturformidlingsprogram, når det for en gangs skyld handler om poesi, velger en form som utelukker så mye av den poesien som skrives i dag, og nærmest krever at den skal tilpasse seg leserne, i stedet for å gjøre et forsøk på å formidle den poesien som faktisk skrives. Eller handler det egentlig om at Ordfront helst vil at poesien skal tilpasse seg deres programkonsept og kritikere?
TULI & SAVU HAR LAGT UT VIDEOER av J. O. Mallander, Jyrki Pellinen, Cia Rinne, Leevi Lehto, Ulf Karl Olov Nilsson, Teemuu Manninen, Helena Eriksson, Anna Hallberg, Jonimatti Joutsijärvi og Miia Toivios lesninger på Bar Dubrovnik i Helsinki tirsdag kveld.
HELSINGIFORS. Å være finsk kan bety at du forstår hva alle finske og svenske poeter leser, men det kan også bety at du bare forstår hva noen finske poeter leser, eller at du bare forstår hva noen finske og alle svenske poeter leser. Å være svensk betyr at du forstår hva noen, men ikke alle finske poeter leser. Å være norsk betyr nesten det samme.
DE STORE SVENSKE FORLAGENES VÅRKATALOGER er som vanlig klare lenge før de norske og danske. Muligens har det å gjøre med at svenske forlag jobber helt annerledes enn i nabolandene (i det minste annerledes enn i Norge, hvordan det er i Danmark vet jeg ikke). I Sverige kan antatte bøker vente opp mot halvannet år før de utgis, mens det i Norge sjelden er snakk om lenger enn til førstkommende vår eller høst. Uansett: noen bøker å se fram til:
Free web site statistics
