DEN NORSKE POESIEN DOMINERES AV EN SUBKULTUR som i etterkant av den amerikanske language-poesien skriver språkmaterialistiske kort-dikt på tre linjer ut fra en forestilling om at lydene er meningsbærende, kan man lese i Morgenbladet i dag. Eller noe sånt. Mye kan gå galt i et intervju.
posted by Paal Bjelke Andersen at 15:19
6 Comments:
Er det ikke blot ufrivilligt komisk når de to herrer nedladende beskylder lydpoesien for at være så gammel som Platon selv? Sådan ca. 60 sekunder efter at de har sagt, at det versemål som var godt nok for Shakespeare, er godt nok for dem...
Eller hvordan Olav H. Hauge, den norske kortdiktets høvding, brukes som sannhetsvitne når de snakker om metrikk, avsnittet før de begynner å snakke nedlatende om kortdiktet. Intervjuet er i det hele tatt så fullt av selvmotsigelser at vi får håpe at det ikke er lest og godkjent av intervjuobjektene.
Og - når blir noe en del av "tradisjonen". Ut i fra intervjuet virker det som om det må være skrevet en gang før 60-tallet, eller kanskje helst (den svenske konteksten tatt i betraktning) før 1953, da Øyvind Fahlströms "Manifest for konkret poesi" ble skrevet. Stemmer det? Kan vi si at det som er skrevet i 1952 tilhører tradisjonen, mens det som er skrevet i 1953 ikke gjør det? Eller må vi enda lenger tilbake?
Ja, men så var det det med Platon. Er vanskelig dette her.
Reitererer fra i går: Dere er rådende på et marginalt felt, det allskandinaviske nettverket var der under Audiatur. Hva så med de to menn i en sofa i St. Olavsgate?
Modernisme er ein parantes, ein flukt frå det skitne. Eit tilsvarande uttrykk, "modernisme", er religion for dumme menneske. Eg tenker på kor hardt eit menneske må lide under slike litterære epokar. Eg, Arvid, meiner at Ratatosk, og kanskje spesielt nypoesi.net og OEI, er lattervekkande banale. Likevel er det noko tiltrekkande med å komme tilbake til "modernismen" etter å ha vore på ferie i to dagar. Olav Hauge er vår tids Shakespeare. Trond Giske er vår tids Hitler.
Legg inn en kommentar
<< Home