FRA AUDIATURPROGRAMMET. På Hordaland kunstsenter fredag kl 13.00 kommer Bjørn Aamodt, Ida Börjel og Åsa Maria Kraft til å presentere sine egne arbeider. Presentasjonene etterfølges av en samtale mellomUlf Karl Olov Nilsson, Ingrid Nielsen, Bjørn Aamodt, Åsa Maria Kraft og Ida Börjel over temaet «metode». Følgende tekst er sendt ut til deltakerne på forhånd:

Flere av forfatterne på årets festival jobber på et eller annet vis med allerede eksisterende tekst eller allerede eksisterende strukturer og vokabularer. Det vil si: å jobbe med språk, eller mer presist poesi, vil per definisjon si å jobbe med utgangspunkt i et allerede eksisterende materiale og utforme dette innenfor en mer eller mindre gitt tradisjon. Likevel: i tekstene disse forfatterne skriver spiller materialets opphav og/eller hvordan det er bearbeidet en vesentlig rolle for hvordan- og hva slags betydning det er mulig å lese ut av dem. Under lesningen gir muligens begreper som «kontekst» og «metode» mer mening enn eksempelvis «lyrisk jeg» og «metafor- eller billedbruk», vel og merke uten at de førstnevnte utelukker de sistnevnte. Noen av flere mulige eksempler: Ulf Karl Olov Nilssons «komprimering» av farens dagbøker i Stammar, «motsetnings-oversettelse» av Willy Granqvists «Natten» (som dermed får tittelen «Dagen») i OEI eller «sammenfolding» av Racines Fedra, Freuds Totem und Tabu og Deleuzes Le Pli i «Om man viker ihop Fedra…» i Block; Jörgen Gassilewskis enda ikke publiserte roman Göteborgshändelserna, som er en «collage av preparerte sitater fra dagspressen, tidsskrifter, bøker, utredninger, vitnemål osv.» rundt gateopptøyene under EU-toppmøtet i Göteborg i 2001; Ida Börjels dikt «Varför vi går i cirkel när vi är vilse» i Sond, hvor hun blant annet ringer opp det svenske kartverket for å spørre om hvorfor vi går i ring når vi går oss vill og tilsynelatende refererer disse samtalene; Åsa Maria Krafts siste bok Bevis, som med utgangspunkt i et nyhetsinnslag på CNN, om et funn i Irak av påståtte komponenter til en sentrifuge for å anrike uran, skriver fram en sentrifugal og/eller sentripetal tekst som blant annet også inneholder elementer fra en beskrivelse av et maleri av Jan van Eyck og preparerte sitater fra persisk poesi; eller hvordan Bjørn Aamodts siste diktsamlinger alle er strukturert innenfor sterke og eksplisitte rammeverk, det være seg alfabetet, det periodiske systemet eller havnebyer, og også tar i bruk ulike, men bestemte vokabularer. Felles for alle disse praksisene er at de signaliserer en holdning til språket hvor språket ikke først og fremst er et eksternt verktøy forfatteren kan benytte seg av for å formidle et «budskap», men heller er et allerede meningsladet materiale i verden, som forfatteren bearbeider, systematiserer, omskriver, tenker med, erfarer, kort sagt tar del i når hun eller han skriver. Hva skjer med det allerede meningsladede språkmaterialet når forfatteren bearbeider det til poesi? I hvilken grad står poesien i et kontinuerlig/diskontinuerlig (kritisk?) forhold til de kontekstene/språksystemene den "iverksetter"? Og, kan man uten videre trekke en parallell mellom kontekster/språksystemer og de faktiske miljøene disse brukes i?