DET FORELØPIG SISTE KAPITTELET i konflikten mellom Israel og Palestina begynte da israelske soldater bortførte to sivile, en lege og hans bror, fra Gaza. Dette var en hendelse som knapt nok ble omtalt noe sted, bortsett i tyrkisk media.→
IDA BÖRJEL, SKÅNERADIO. Utgangspunktet er dette: «Skåneradio är en dikt som inspirerats och infekterats av närradiosändningar dit lyssnare ringer för att göra avtryck i etern. Detta har utgjort plattformen för mitt oroliga undersökande och materialinsamlande. Jag skrev ner det jag hörde i form av text för att försöka få syn på vad som sades» [→]. Boka er strukturert som én sending:
> Hej skånepåg hej skånegrebba måndag i dag plusminus noll ute himlen är grå det blåser rätt rejält men här i vår lilla studio håller väggarna tätt och det luktar nybryggt kaffe och sockerkringlor [→],
med innringere,
> Hej, jag har inget på hjärtat det slår som det brukar i sin inbäddade ensamhet men du får gärna spela en låt,
ønskelåter,
> Sten och Stanley: Jag vill ge dig en blomma,
og avslutning,
> Här har vi dagens sista samtalere med oss.
I motsetning til en rekke skrivemåter vi har sett de siste årene, og da kanskje tydeligst hos Ulf Karl Olov Nilsson, handler Börjels skrivemåte i første omgang ikke om å forholde seg til et allerede eksisterende skriftlig materiale, men til et auditivt. Og heller ikke om å forholde seg til en allerede fiksert, statisk masse, men til et temporalt forløp. Börjel har lyttet og etter beste evne skrevet ned det hun hørte: «Den tekniska begränsningen (samtalen och språkfragmenten spelades inte in utan transkriberades i realtid) förutsatte alert hörselförmåga och tangentbordsbehärskning, vari jag stundom brister i färdighet och varför texten brister i återgivning.»
Boka Skåneradio ≠ radioprogrammet Skåneradio, men er en bearbeidelse av et skriftlig materiale som har kommet til under Börjels lytting til Skåneradio, og som derfor allerede er preget av forfatterens tilkortkommenhet og tilbøyeligheter. Det er nærliggende å forestille seg at allerede eksisterende nedtegnelser og Börjels forsøksvise strukturering av disse har virket inn på hva hun har lyttet etter når hun lyttet, at den potensielle bokas tematiske og dramatiske struktur, tempovekslinger, friksjoner, kort sagt tekstens potensielle ladning(er) har gitt behov for et bestemt materiale.
Dermed skifter også det som i utgangspunktet kan virke som et diktat karakter: hvem som har latt seg diktere er ikke gitt. Er det Börjel som har blitt diktert av innringerne eller har innringerne før eller siden sagt nettopp det Börjel og/eller det allerede nedskrevne og bearbeidede materialet har ventet på at de skal si? Hva skjer? Hvem er det egentlig som snakker? Hvem buktaler og hvem buktales? Boka besvarer ikke det spørsmålet, antakeligvis er det også meningen.
CANADA IV. Sharon Harris. «Fun with 'pataphysics, 174. What do poets think?»
As far as I know, poets don’t really think on the same level as we do, so answering your question is a bit tough. Poets don’t have the brain development that we do, so they don’t have a conscience or any of the other higher order functions. They can dream, however, and almost all of their daily activities are results of habit or instinct.You can train them by using the granting system, but you can’t train them to think for themselves (i.e. without you, they can’t figure out how to fill out their grant applications, etc.).
Poets vaguely recognize things outside of their inner feelings, so it is difficult for them to form social hierarchies and relationships amongst themselves. If I were a poet, I probably would not think about my future or past at all, but just pay attention to what is happening right now.
