Omsensgate

2006-08-04T14:21:00.000+02:00

PÅ OPPFORDRING FRA ANGELA:

1. One book that changed your life:
When I was ten my teacher showed me the local public library. I borrowed one book. Which one isn’t important. The point is: I returned it the next day and borrowed two.

2. One book you’ve read more than once:
When and where does the reading ends? I don’t know. Some of the books I’ve been reading the last couple of years: Jörgen Gassilewski, skapelsens sedelärande samtal; Fredrik Nyberg, Åren; Helena Eriksson, strata; Ulf Karl Olov Nilsson, Block; Johan Jönson, I krigsmaskinen. And a lot more Swedish poetry.

3. One book you’d want on a desert island:
How to survive without books on a desert island, by J. L.

4. One book that made you giddy:
Martin Högström, Transfutura.

5. One book that wracked you with sobs:
Hmm, Harry Potter V (this feels like a confession).

6. One book that you wish had been written:
The one H is working on.

7. One book you wish had never been written:
Do you mean never been published? Or never read by certain people?

8. One book you’re currently reading:
Emmanuel Hocquard, En prøve på ensomhet; Jacques Roubaud, Noget sort; Leevi Lehto, Lake Onega and Other Poems (manuscript); Jordan Scott, blert (manuscript); OEI, Finlandsnumret (anthology of Finnish poetry translated into Swedish, manuscript); Gregory Betts, If Language; Angela Rawlings, wide slumper for lepidopterists; Johan Jönson, Collobert orbital; Fredrik Nyberg, Det blir inte rättvist bara för att båda blundar; Caroline Bergvall, Fig, among others.

9. One book you’ve been meaning to read:
Right now: Jessica Smith, Organic Furniture Cellar; Derek Beaulieu, Fractal Economies.

10. Now tag five bloggers:
Johannes, Susanne, Miia, Martin, Marko.

11. Now tag four people:
Jørn, Espen, Mazdak, Stian.

2006-08-02T15:28:00.000+02:00

NOLLAPISTE.

2006-07-27T08:47:00.000+02:00

DET FORELØPIG SISTE KAPITTELET i konflikten mellom Israel og Palestina begynte da israelske soldater bortførte to sivile, en lege og hans bror, fra Gaza. Dette var en hendelse som knapt nok ble omtalt noe sted, bortsett i tyrkisk media. →

2006-07-26T12:03:00.000+02:00

FOR THOSE OF US who don't speak Norwegian, here's a translation:

2006-07-17T12:47:00.000+02:00

OPPLESNINGER/READINGS fra/from Nypoesis lansering/release på/at Sound/Lyden of/av Mu 30/6-06:

20.00

Monica Aasprong \ Joar Tiberg
    - Improvisasjon over fire bøker

Caroline Bergvall
    - FUSES (after Carolee Schneemann)

Johan Jönson
    - Att att dröngrajma

21.15

Martin Glaz Serup
    - fra Trafikken er uvirkelig

Monica Aasprong
    - Soldatmarkedet

Caroline Bergvall
    - CROPPER

Johan Jönson
    - fra Collobert orbital

22.30

Johan Jönson \ Martin Glaz Serup \ Caroline Bergvall
    - Borgmester Gud \ Say «Parsley» \ Collobert orbital

Joar Tiberg
    - Garagepojken samt förslag

2006-07-10T13:44:00.000+02:00

IDA BÖRJEL, SKÅNERADIO. Utgangspunktet er dette: «Skåneradio är en dikt som inspirerats och infekterats av närradiosändningar dit lyssnare ringer för att göra avtryck i etern. Detta har utgjort plattformen för mitt oroliga undersökande och materialinsamlande. Jag skrev ner det jag hörde i form av text för att försöka få syn på vad som sades» [→]. Boka er strukturert som én sending:

         > Hej skånepåg     hej
            skånegrebba måndag i dag
            plusminus noll ute     himlen
            är grå det blåser rätt rejält
            men här i vår lilla studio
            håller väggarna tätt och det
            luktar nybryggt kaffe     och
            sockerkringlor [→],

med innringere,

         > Hej, jag har inget på hjärtat
            det slår som det brukar i sin
            inbäddade ensamhet     men
            du får gärna spela en låt,

ønskelåter,

         > Sten och Stanley: Jag vill ge dig en blomma,

og avslutning,

         > Här har vi dagens sista
            samtalere med oss.

I motsetning til en rekke skrivemåter vi har sett de siste årene, og da kanskje tydeligst hos Ulf Karl Olov Nilsson, handler Börjels skrivemåte i første omgang ikke om å forholde seg til et allerede eksisterende skriftlig materiale, men til et auditivt. Og heller ikke om å forholde seg til en allerede fiksert, statisk masse, men til et temporalt forløp. Börjel har lyttet og etter beste evne skrevet ned det hun hørte: «Den tekniska begränsningen (samtalen och språkfragmenten spelades inte in utan transkriberades i realtid) förutsatte alert hörselförmåga och tangentbordsbehärskning, vari jag stundom brister i färdighet och varför texten brister i återgivning.»

Boka Skåneradio ≠ radioprogrammet Skåneradio, men er en bearbeidelse av et skriftlig materiale som har kommet til under Börjels lytting til Skåneradio, og som derfor allerede er preget av forfatterens tilkortkommenhet og tilbøyeligheter. Det er nærliggende å forestille seg at allerede eksisterende nedtegnelser og Börjels forsøksvise strukturering av disse har virket inn på hva hun har lyttet etter når hun lyttet, at den potensielle bokas tematiske og dramatiske struktur, tempovekslinger, friksjoner, kort sagt tekstens potensielle ladning(er) har gitt behov for et bestemt materiale.

Dermed skifter også det som i utgangspunktet kan virke som et diktat karakter: hvem som har latt seg diktere er ikke gitt. Er det Börjel som har blitt diktert av innringerne eller har innringerne før eller siden sagt nettopp det Börjel og/eller det allerede nedskrevne og bearbeidede materialet har ventet på at de skal si? Hva skjer? Hvem er det egentlig som snakker? Hvem buktaler og hvem buktales? Boka besvarer ikke det spørsmålet, antakeligvis er det også meningen.

2006-07-07T19:23:00.000+02:00

CANADA IV. Sharon Harris. «Fun with 'pataphysics, 174. What do poets think?»

As far as I know, poets don’t really think on the same level as we do, so answering your question is a bit tough. Poets don’t have the brain development that we do, so they don’t have a conscience or any of the other higher order functions. They can dream, however, and almost all of their daily activities are results of habit or instinct.You can train them by using the granting system, but you can’t train them to think for themselves (i.e. without you, they can’t figure out how to fill out their grant applications, etc.).

Poets vaguely recognize things outside of their inner feelings, so it is difficult for them to form social hierarchies and relationships amongst themselves. If I were a poet, I probably would not think about my future or past at all, but just pay attention to what is happening right now.

2006-06-28T13:09:00.000+02:00

CANADA III. At Angela Rawlings «tar i bruk typografiens muligheter» betyr ikke at man finner de store typografiske variasjonene i wide slumber for lepidopterists. I denne boka, som på mange måter er de små segmentenes bok, handler det heller om diskrete typografiske virkemidler: en «t» og en «i» som er tettere kernet enn resten; passasjer med noe løsere sperring; nesten sidestilte linjer, litt ute av register; en diskret semibold som snarere gjør at de aktuelle segmentene tydeliggjøres enn utheves, skilles fra den omkringliggende teksten. Her har typografien til oppgave å påvise nyanser i en bok, i et arbeid, ikke å kontrastere separate tekststrenger. Dette er ikke primært en collage, en framvisning av bruddflater, i stedet handler det om overganger og transformasjoner, om det som er i ferd med å bli det samme som… Hva? Dette arbeidet med dette materialet.

Strengt tatt lar ikke boka seg sitere, annet enn som faksimile, men også da ville vesentlige kvaliteter bli borte, som den tydelige strukturen i papiret (i normalt lys har det lav opasitet – tekstmassen på motstående side, som kan variere fra noen få bokstaver til figurer og massive blokker, siprer gjennom arket og inn i den teksten man leser – mens opasiteten nærmest blir total i sterkt, skrått lys: søndag leste jeg boka ute, den lave kveldssola fikk papirstrukturen til å framtre enda tydeligere, papiret vibrerte av lyset og skyggene, sidene ble vanskelige å fiksere optisk, det samme ble teksten, for mye ble satt i bevegelse) eller det gjennomsiktige kalkerpapiret mellom omslaget og innmaten, også det et overgangssted, en porøs hinne mellom utsiden og teksten, forlagt inne i selve boka.

Eller sitatet fra søndag. I likhet med flere av sidene har det en, ikke tittel, men snarere leseanvisning, plassert nede i venstre hjørne, til høyre for pagineringen: «CATAPLEXY». Bak i boka finnes en ordliste: «CATAPLEXY ~ a dyssomnia where a person’s muscles lose strength as though asleep». Avstanden mellom den første og det andre CATAPLEXY, det å bla seg frem i boka, lese ordforklaringen, for så å bla seg tilbake, lese siden på nytt, lar seg ikke sitere. Heller ikke hvordan de omkringliggende ordene og forklaringene («BUTTERFLY ~ to cut and spread open and lay flat», «CERVIX ~ the constricted portion of an organ») kobler dette ordet på denne siden til disse ordene på disse sidene.

2006-06-25T22:09:00.000+02:00

CANADA II. Det virker som om visse nivåer i tekstene er mer tilgjengelige for lesing og skriving i Canada enn i Norge. Og at det å likestille, og spleise ulike formale og tematiske nivåer er langt mer integrert i skrivingen, og dermed i den lesningen tekstene forventer. Som i Angela Rawlings wide slumber for lepidopterists, en legering av de ulike søvnfasene og møll, nattsvermere, sommerfuglers utvikling fra egg, via larve og puppe, til ferdig utvokst, kjønnsmodent individ, «imago». Legeringen finner sted på en rekke nivåer: i kvasi-vitenskapelige plansjer som parallellfører søvnfasene og sommerfuglers kroppsdeler; i tekstenes plasseringer på siden (i det hele tatt hvordan Rawling har tatt i bruk boka, siden, oppslaget og typografiens muligheter); i sammenstillingen av et «normalt» engelsk og en rekke vitenskapelige, latinske termer, som jo i utgangspunktet er ment å spesifisere, gjøre distinksjoner, men som her befester det hypotetiske slektskapet mellom disse to vitenskapene – de tilhører det samme språket; i anagrammer og kvasi-anagrammer hvor fonemer glir ut og inn av ord fra søvnforskningen og lepidopterologien (som om det ene ligger forpuppet i det andre). Og samtidig handler det om å snakke, å skrive, å samle, organisere, puste, om å holde noe inne i noe annet, og om hulrom:

                           pins through epidermis
                                            a wall, a tooth
Place specimen under lamp to increase drying time.
                                                    tsniaga tsurht rotcelloc a#tilps#tips nehT
                                            a moth with barbed spines
                            vulva, uvulva

En tekst, eller rettere sagt en bok med en usedvanlig plastisitet.

2006-06-23T17:42:00.000+02:00

CANADA I. Nærmest tilfeldig, takket være Christian Bök, har jeg kommet til å lese en del canadisk poesi i det siste, Jordan Scott, Gregory Betts, Angela Rawlings, Derek Beaulieu. Det er bemerkelsesverdig hvor tydelig tradisjonen disse poetene skriver seg inn i er en helt annen enn den norske (uten at det nødvendigvis gjør dem «canadiske»: tradisjonen de skriver seg inn i er kun én av flere canadiske tradisjoner, og da en canadisk tradisjon som i mye større grad definerer seg i forhold til amerikanske og franske tradisjoner enn til andre canadiske. Det vil si: det jeg klarer å lokalisere som canadisk i disse bøkene er det arbeidet som gjøres på de nivåene jeg også har sett andre u-canadiske canadiske poeter arbeide på. For alt jeg vet kan arbeidet de gjør på andre nivåer i tekstene være vel så «canadiske», om ikke mer).

2006-03-14T12:51:00.000+01:00

MATHEA FYLLER 8 ÅR IDAG. I fjor ble hun 7.

2006-03-08T13:32:00.000+01:00

DENNE BLOGGEN blir neppe oppdatert mer. Gå heller hit.

2006-01-28T14:55:00.000+01:00

OG, takket være Håkon, denne skiva. Gud bedre. (Leiter man litt nedover her finner man noen gode lenker.)

2006-01-28T14:12:00.000+01:00

DEREK BAILEY, kanskje den mest idiosynkratiske av dem alle, døde i jula.

*

ANMELDELSEN AV MARTIN HÖGSTRÖMS BOK TRANSFUTURA ble gitt god plass i DN i går. Og for to dager siden kunne man lese denne. Jeg får lyst til å bruke uttrykk som ”god litteraturformidling” og ”godt redaksjonsarbeid”. Når så vi sist noe tilsvarende i eksempelvis Aftenposten (som det vel er naturlig å sammenlikne DN med)?

En grunn til å spørre er denne: Både Audiatur og Serie A var med da hver av Aftenpostens kritikere skulle utpekte de ”tre mest interessante bøkene” fra fjoråret. Likevel er ingen av dem blitt anmeldt i avisa. Hvilke kriterier Aftenpostens kulturredaksjon legger til grunn for å anmelde bøker vet jeg ikke. Kanskje vil jeg ikke engang vite det?

*

JENNY HÖGSTRÖMS gjennomgang av poesiåret 2005 i Göteborgs-Posten.

*

DENNE BLOGGEN har mer eller mindre gått i dvale. Slik vil det nok fortsette. Det skal jobbes her.

2006-01-03T15:59:00.000+01:00

HELENA ERIKSSON AV JOAKIM PIRINEN.

2005-12-30T12:54:00.000+01:00

VARFÖR ÄR HAN MED? «Inför Haarnack undrar jag varför han är med: tyskspråkig schweizisk-holländsk författare, som bland annat skrivit om mongolisk cirkus. Inom cirkuskonsten har även Kesti Ashnitz rört sig. Som trapetskonstnär och instruktör. Han uppges ha skrivit "handböcker i praktisk fallteori". Kanske nog så väsentligt för en man i trapetsen, men Haarnack gick dock ur tiden redan 1938 och man undrar varför han anses höra hemma i ett nummer om ny, norsk litteratur.»

Borås Tidning om Horisonts Norgenummer.

2005-12-30T12:16:00.000+01:00

JEG LESER FLER SVENSKE DIKTBØKER enn norsk og danske. Ikke fordi det skrives bedre dikt i Sverige enn i Norge og Danmark, men fordi det skrives mer interessante bøker der.

Fire bøker denne høsten: Det underjordiska systemet, Transfutura, Soft fysik og Patriarkat. Av Johannes Heldén, Martin Högström, Robert Ståhl og Niclas Nilsson.

2005-12-06T20:01:00.000+01:00

PANOPTIC. Det finnes noen fantastiske sider der ute. Deler av Nathalie Quintanes tekst kommer på nypoesi i Gunnar Berges oversettelse.

2005-12-04T14:07:00.000+01:00

LYRIKVÄNNEN 6/05, et amerikanummer. Av innholdet: Juliana Spahr intervjuet av Susanne Christensen; Fredrik Nyberg om Sonic Youth; Teresa Hak Kyung Cha oversatt av Helena Eriksson; Anne Sexton, Barbara Guest og Lisa Jarnot oversatt av Niclas Nilsson.

HORISONT 5/05, et norgenummer. Nesten utelukkende skjønnlitterære tekster. Av innholdet: Bergsvåg, Senderud, Lunden, Borge, Kleiva, Haarnack, Ernst, Aasprong, Torvund, Berg, Vidnes, Storholmen, Bråtveit, Bakke, Hødnebø, Tiller. Og Gunnar Wærness:

ja läser myki

ja børjar bli ordentligt trøtt på att læsa bøcker. Jag tittar hellre på veggarna
i mitt rum, ur fønstren, om nån fågel flyger upp e det ditåt mina øgon
vender sej, sen føljer ja fågeln med blicken till ja inte kan se den længre, dær får jag
som oftast syn på nåt annat, ett moln, en annen fågel, en
männisja
[…]

2005-11-30T18:40:00.000+01:00

ÅRETS BESTE NORSKE DIKT SKAL KÅRES. Den direkte foranledningen til kåringen er en kommentarartikkel av Ingunn Økland i Aftenposten 27. oktober 2003, der hun blant annet skrev: «I en fersk antologi påpeker Steinar Opstad at debutantene fra nittitallet er opptatt av å skrive helstøpte diktsamlinger, ikke originale enkeltdikt. Det er synd. For poesihistorien dannes av enkeltstående lykketreff, ikke en rad gjennomtenkte diktsamlinger». Mange var enige med Økland og programmet Ordfront på NRK arrangerte rett etterpå den første kåringen av «årets enkeltdikt». I år skjer det for tredje gang. En fagjury sitter i studioet og plukker ut vinneren blant tre nominerte, men lytterne kan også høre diktene opplest på radio eller lese dem på NRKs nettsider og stemme. Det store spenningsmomentet er om lytterne og fagjuryen er enige, underforstått om fagfolkene og dermed poesien er på linje med folk flest (det omvendte er aldri et spørsmål, i likhet med spørsmålet om kritikerne er på linje med poesien). At poesien skal ha beveget seg bort fra det folk vil ha var også en underliggende påstand i Øklands artikkel.

Det er ingenting galt med de tre nominerte diktene, men det forundrer meg at det som skal være NRKs mest oppegående litteraturformidlingsprogram, når det for en gangs skyld handler om poesi, velger en form som utelukker så mye av den poesien som skrives i dag, og nærmest krever at den skal tilpasse seg leserne, i stedet for å gjøre et forsøk på å formidle den poesien som faktisk skrives. Eller handler det egentlig om at Ordfront helst vil at poesien skal tilpasse seg deres programkonsept og kritikere?

2005-11-26T17:09:00.000+01:00

TULI & SAVU HAR LAGT UT VIDEOER av J. O. Mallander, Jyrki Pellinen, Cia Rinne, Leevi Lehto, Ulf Karl Olov Nilsson, Teemuu Manninen, Helena Eriksson, Anna Hallberg, Jonimatti Joutsijärvi og Miia Toivios lesninger på Bar Dubrovnik i Helsinki tirsdag kveld.

2005-11-24T16:16:00.000+01:00

HELSINGIFORS. Å være finsk kan bety at du forstår hva alle finske og svenske poeter leser, men det kan også bety at du bare forstår hva noen finske poeter leser, eller at du bare forstår hva noen finske og alle svenske poeter leser. Å være svensk betyr at du forstår hva noen, men ikke alle finske poeter leser. Å være norsk betyr nesten det samme.

Fredrik Hertzberg rapporterer. Tuli & Savu har lagt ut bilder.

Og i kveld leser blant annet Göran Sonnevi på Lyrikvännens lansering på Rosendal.

2005-11-18T13:56:00.000+01:00

NYTT NORSK LITTERATURTIDSSKRIFT: Kuiper.

2005-11-18T13:26:00.000+01:00

DE STORE SVENSKE FORLAGENES VÅRKATALOGER er som vanlig klare lenge før de norske og danske. Muligens har det å gjøre med at svenske forlag jobber helt annerledes enn i nabolandene (i det minste annerledes enn i Norge, hvordan det er i Danmark vet jeg ikke). I Sverige kan antatte bøker vente opp mot halvannet år før de utgis, mens det i Norge sjelden er snakk om lenger enn til førstkommende vår eller høst. Uansett: noen bøker å se fram til:

Jörgen Gassilewski: Göteborgshändelserna

Johannes Heldén: En maskin av ljus

Ann Jäderlund: I en cylinder i vattnet av vattengråt

Fredrik Nyberg: Det blir inte rättvist bara för att båda blundar

Marie Silkeberg: 23:23

Joar Tiberg: Mellanben

2005-11-17T14:29:00.000+01:00

ENDA ET NYTT HVEDEKORN. Fikk en pressemelding med følgende overskrift: TÆND FOR HVEDEKORN. Den fortjener å siteres i sin helhet:

Årets sidste nummer af HVEDEKORN udkommer som lysobjekt!

På tidsskriftets sider finder man denne gang tekster trykt på gule former, som kan klippes ud og hver især foldes til kuber på 5x5 cm. Når kuberne sættes sammen danner de et usædvanlig lysobjekt: PSS_Sphere_63. PSS_Sphere_63 er tænkt som en fysisk dekonstruktion af tidsskriftet. Konceptet er udarbejdet af AVPD (kunstnerne Aslak Vibæk og Peter Døssing), der i samarbejde med Hvedekorns redaktion har opfordret en lang række forfattere til at bidrage med tekster, som forholder sig til det usædvanlige tre-dimensionale kubiske format.

Blandt de 28 forfattere, der har bidraget med tekster, er både yngre og etablerede navne som Ursula Andkjær Olsen, Janus Kodal, Jens Blendstrup, Carsten René Nielsen, Christian Yde Frostholm, Arne Herløv Petersen og Hans Otto Jørgensen. Karl Aage Rasmussen bidrager med to musikalske kompositioner.

Ved at følge vejledningen i Hvedekorn kan man bygge en “læselampe” eller et objekt, der kan stå selv eller roteres i hånden under læsningen. Læserne kan selv bestemme, hvordan de enkelte kuber placeres, når de bygger PSS_Sphere_63. AVPD har regnet ud, at der er 5,53 x 1038 kombinationsmuligheder – mere end nok til at hver jordbo kan få sit eget unikke lysobjekt.

AVPD har ønsket at opløse læsningens sædvanlige lineære opbygning og den hierarkiske tilrettelæggelse af de enkelte tekster. Med PSS_Sphere_63 har de skabt et format, hvor læsning og betydningsdannelse foregår i alle retninger og dimensioner.

2005-11-13T22:26:00.000+01:00

HØRER MEG GJENNOM noe sånt som ti timer lyd fra Audiatur og Oslo Poesifestival. Mye av det blir lagt ut på nypoesi før jul.

2005-11-11T12:19:00.000+01:00

OG LEEVI LEHTO HAR OPPDATERT lista over poeter som leser på Bar Dubrovnik i Helsinki 22. november: Robert Alftan, Ralf Andtbacka, Ida Börjel, Captain Heroin, Lars Carlsson, Marina Ciglar, Agneta Enckell, Helena Eriksson, Jörgen Gassilewski, Anna Hallberg, Johannes Heldén, Karin Huber, Martin Högström, Jonimatti Joutsijärvi, Jukka-Pekka Kervinen, Leevi Lehto, Jan Olov Mallander, Teemu Manninen, Peter Mickwitz, Reetta Niemelä, Ulf Karl Olov Nilsson, Fredrik Nyberg, Jyrki Pellinen, Lars Mikael Raattamaa, Cia Rinne, Oscar Rossi, Aki Salmela, Eino Santanen, Miia Toivio, Twisted Crister, Juhana Vähänen, Heidi von Wright. Vi gleder oss.

2005-11-11T12:15:00.000+01:00

HVEDEKORN 3/05 er et Danmarknummer, og da ikke et Dansk Poesi-nummer, men et Danmarknummer. I rødt og hvitt (og svart). Det kan lastes ned her.

2005-11-08T13:08:00.000+01:00

«VARIFRÅN OCH HUR KAN JAG TALA? Tala om och för, utan att själv reproducera nytt förtryck. Sonnevi frågar om det är möjligt. Utan att han någonsin använder det ordet, och dessutom alltid med en närmast religiös tillnärmning till matematik och naturlagar (deras under), tänker jag ändå att Sonnevi nu närmar sig föreställningar om skillnadernas eller affiniteternas politik. En politik som inte förutsätter identitet, utan kan hantera skillnader. Troligen den svåraste politiken, ever», skriver Hanna Hallgren om Göran Sonnevis nye bok Oceanen i Aftonbladet i dag.

Mens Anna Hallberg skriver dette i Göteborgs-Posten: «Man kan inte recensera en ocean. Jag inser det. Det skulle vara förmätet. Därför vill jag be läsaren om ursäkt: Jag kan inte skriva en recension av Göran Sonnevis nya diktsamling Oceanen. Den är för stor, monstruös nästan. Fyrahundratjugo sidor existentiell poesi. Ändå är jag en ganska van poesiläsare, läser snabbt, antecknar, har lätt att upptäcka samband och återkomster. Men nu kan jag inte, jag erkänner det. Det finns inte en chans att jag skulle hinna omfatta den här boken, smälta den, som man brukar säga, vilket i just det här fallet är en träffande metafor eftersom Sonnevis poesi går, och måste gå, genom kroppen. Och det tar tid. Minst ett halvår föreställer jag mig som rimlig lästid för Oceanen. Och så mycket tid kan en dagstidningskritiker bara drömma om.»

Dessuten: Jesper Olssons anmeldelse i Svenska Dagbladet.

2005-11-07T15:27:00.000+01:00

NYPOESI.NET ER OPPDATERT:

HÄR HAR MAN ALLTID MED SIG
av Anna Hallberg

POESI OCH POLITIK
av Johan Jönson

Mer kommer i løpet av uka.

2005-11-05T20:30:00.000+01:00

APROPOS GÅRSDAGENS MORGENBLAD. Skrev denne lille saken til februarutgaven av nypoesi:

Lyrikvännen har fått nye redaktører igjen. Etter knapt ett år er Boel Schenlær skiftet ut med Jenny Tunedal og Daniel Sjölin. Skiftet har avfødt en voldsom debatt i Sverige, hvor frontene later til å gå mellom aktører som hevder å representere de «alminnelige leserne» (noe som ikke er tatt helt ut av lufta, Lyrikvännens opplagstall steg under Schenlær), og de såkalte «språkmaterialistene» (en term som etter hvert brukes om så mange, så ulike forfatterskap at den har mistet mening). Et underliggende påstand i debatten er at kretsen rundt OEI dominerer den svenske offentligheten på bekostning av den poesien folk faktisk leser. At OEIs synlighet nok først og fremst har å gjøre med det enorme arbeidet redaksjonen har lagt ned i tidsskriftet blir sjelden nevnt. Andreas Björstens innlegg på tidskrift.nu er talende:

«Låt oss göra tankeexperimentet att placera in några av landets främsta kulturtidskrifter längs en vänster-högerskala! Till vänster placerar jag då Lyrikvännen (under sina respektive redaktörer Torbjörn Schmidt, Petter Lindgren och Boel Schenlær), till vänster hamnar även Serum och Ordkonst. Någonstans i mittfältet lägger sig 00TAL. Till höger om mitten placerar jag Lyrikvännen (under Lars Hermansson och Camilla Hammarström). Långt till höger sätter jag OEI, och till höger hamnar även Glänta.
     Nej, detta är ingen politisk rankning av tidskrifterna, det handlar om något långt mer kontroversiellt, nämligen litteraturpolitik.
     Till vänster hamnar tidskrifter som är intresserade av kommunikation och läsarnas vardag, som vill nå ut med folkbildning och kvalitet. Till höger hamnar tidskrifter som tycker att kommunikation är något fult, som odlar en inåtvänd, närmast sekteristisk litteratursyn.»

Innlegget ble skrevet før Tunedal og Sjölin tok over, men har likevel blitt et referansepunkt i debatten, hvor den nye redaktørduoen slås i hartkorn med OEI og Glänta, mens Lyrikvännen under Schenlær plasseres til venstre i denne oppdelingen. Sett utenfra er det vanskelig å forstå at redaksjonen bak Lyrikvännen 6/04 skulle mene «att kommunikation är något fult» eller «odlar en inåtvänd, närmast sekteristisk litteratursyn». I forordet betoner Jenny Tunedal nettopp samtalen, om enn med en åpning mot at samtalen kanskje ikke alltid er mulig, eller ønskelig: «Det är svårt att samtala om poesi, det blir ett samtal om det man inte kan prata om och aldrig bör tiga om. Poesin är väl till för att vara svår att samtala om. Den kanske till och med är till för att avbryta samtal.» Muligens er det her skillelinjen går i den svenske debatten. Ved bevisstheten om at det å sperre for kommunikasjon, å nekte å formidle et innhold direkte, også kan være en av språkets og poesiens kvaliteter. Eller kanskje går den, og jeg vet jeg er retorisk nå, mellom dem som vil utelukke denne kvaliteten ved språket og de som vil inkludere, undersøke, likevel gå i møte med den. «Jag vill ändå prata om [poesin]», fortsetter Tunedal, «och jag vill att dikterna, och det som inte är dikterna, i Lyrikvännan skal prata med varandra.» Det kanskje tydeligste eksemplet på hvordan dikta og det som ikke er dikta prater sammen, og på tekster som både kommuniserer direkte med leseren og holder noe tilbake i dette nummeret står Marie Silkeberg og Åsa Maria Kraft for. Under overskriften «Poeter kommunicerar» skriver redaktørene: «Ett interpoetisk samtal pågår därute. Poeter pratar med, lyssnar på, skriver till, härmar, samplar, frågar och svarar varandra. Vi vill också vara med.» Silkeberg har sendt Kraft et essay og et dikt Kraft responderer på. Silkeberg skriver om Sommerfugldalen av Inger Christensen, om å se Edvard Munchs bilder i Oslo og om Poul Erik Tøjners bok om Munch, men kanskje først og fremst om hvordan det å erfare en tekst virker over på hvordan man erfarer verden, og omvendt. Og hun siterer, Lyn Hejinian, Nietszche, Deleuze, Inger Christensen som siterer Novalis. Essayet heter «En öppen bok», diktet eller dikta «PICTURE THIS» eller «PICTURE» og «THIS» og kan kun leses i en åpen bok, med tre tekstblokker og et av orda i tittelen på hver side av oppslaget. Åsa Maria Krafts tekst heter «Mellan dikterna en spegel»:

«Mellan dikterna skulla jag vilja ställa en spegeln. En spegel som skulle visa hur dikterna speglar varandra: »Skuggeffekter« mittemot »En glipa mellan hans arm och armhåla«, »Att vakna i ett mörkt rum« mittimot »Vitmålat fönster«.
     Mellan dikterna en spegel.
     Och inutu dikterna andra speglar. En spegel kann aldrig slitas ut. En spegels yta (av silver?) kan slitas bort, flaga bort. Bilden blir suddigare, fläckigara. Men inte sliten.
     När jag läser Marie Silkebergs »Picture This« ser jag först denna spegeleffekt.
     Sedan fäster jag mig vid hur abrupt fokus förflyttas i texten.»

Krafts tekst handler om kunstverket som en projeksjon av verden, som kalkering, som speil/bilde. Og også hun siterer, David Hockney, Peter Weiss, Cole Swensen. Tekstene forholder seg til hverandre. At den ene er skrevet som en følge av den andre er bare en av flere sider ved relasjonen dem i mellom. De samtaler, beveger seg side om side, passerer, går hver sin vei, møtes igjen, har en dynamisk relasjon. Som disse to sitatene: Silkeberg fra Hejinian;

«Poetry takes as its premise that language (all language) is a medium for experiencing experience.»

Kraft i forlengelsen av Swensen;

«Den amerikanska poeten Cole Swensen har försökt klargjöra den nyare poesins sätt att förhålla sig till konst: »Dessa är verk som lever med konsten snarare än betraktar den. Skillnaden i princip ligger inte i verbet utan i prepositionen. Det är ett slags sida-vid-sida, ett slags gå-tilsammans-med, som är utgångspunkten.«
     Ekfrasen nuförtiden handlar då om att försöka gå inn och ut ur redan befintliga bilder, snarare än att utifrån beskriva konstverket. En liknande rörelse finns i den nya poesins sätt att närma sig andra röster. Det är samspel med andra stämmor som eftersträvas, i många fall. Det är ibland mer än så: det är viljan att gå ut och in ur röster, att leva med och i dem.»

Dette siste avsnittet forekommer meg å være en ganske presis beskrivelse av hva som foregår i mye av den mest interessante svenske (og norske) poesien for tida. Og formulert på en måte som setter et begrep som «språkmaterialism» i parentes. For dette viser da en «språkhumanism» så god som noen, gjør det ikke?

2005-11-04T15:19:00.000+01:00

DEN NORSKE POESIEN DOMINERES AV EN SUBKULTUR som i etterkant av den amerikanske language-poesien skriver språkmaterialistiske kort-dikt på tre linjer ut fra en forestilling om at lydene er meningsbærende, kan man lese i Morgenbladet i dag. Eller noe sånt. Mye kan gå galt i et intervju.

2005-11-03T13:45:00.000+01:00

CHRISTIAN YDE FROSTHOLM OM Å JOBBE MED LITTERATUR PÅ NETTET: «Når det handler om at få ideer til, hvordan en webside skal se ud og fungere, så er det godt at være flere om det. Og det er jo interessant i sig selv: at man skaber fællesskab omkring litteraturproduktionen, for klassisk sidder man som forfatter alene hjemme på kontoret. Nu bliver tilblivelsen pludselig kollektiv.»

Og, ja, nypoesi er under omlegging. Ny redaksjon og ny nettside ca 1. februar. Inntil da legger vi ut en del tekster og opplesninger som har ligget og ventet alt for lenge. De første kommer om noen dager.

2005-11-02T14:43:00.000+01:00

POLITISK DIKT: FADERMORD ELLER STÄRKKRAGE? Vissa poeter blir på grund av sitt ursprung, kön eller läggning politiska i första hand och poeter i andra hand. Varför är det så? Jörgen Gassilewski intervjuar poeterna Johannes Anyuru, Rawia Morra, Hanna Hallgren, Åsa Maria Kraft, Ida Börjel och Johan Jönson för att få reda på hur poesi blir politik.

Programmet ligger ute på SR i ca en uke.

2005-10-30T11:17:00.000+01:00

SER AT LEEVI LEHTO HAR MER INFORMASJON om happeningen i Helsinki. Mulig min informant overdrev antallet poeter som skal lese. Blir uansett en grunn til å reise over.

2005-10-29T18:29:00.000+02:00

HELSINKI, 22. NOVEMBER: Vernissage for Cia Rinne, Anna Hallberg og Jörgen Gassilewskis utstilling på Galleri Huuto. 10 finske, 10 finlandsvenske og 10 svenske poeter leser.

2005-10-28T17:03:00.000+02:00

ENDA EN I ETTERKANT AV AUDIATUR. Anna Hallberg i GP, mest om Arne Johnsons debutsamling, bare det en grunn til å lese denne, men også om Audiatur. En absurd situasjon, festivalen får tydeligvis bedre dekning i Sverige enn i Norge, der bare Klassekampen har skrevet om den, da i forkant (og ja, BT skrev om Typografiprosjektet).

A propos: Det norske Kritikerlaget avholder et seminar neste uke hvor blant annet disse spørsmålene stilles: «Stemmer det at norsk litteraturkritikk rotner på rot? Var alt bedre før, eller har akademikere til alle tider solgt seg og sitt til underholdningsbransjen?». Det er vanskelig å være uenig i den implisitte påstanden i den siste setningen. Men, jeg savner kanskje dette spørsmålet: «Hvilke rammer legger norske kulturredaksjoner på kritikken og hvorfor finner kritikerne seg i dem?»

2005-10-27T14:47:00.000+02:00

I ETTERKANT AV AUDIATUR III. Ryktene vil ha det til at opptak fra Audiatur blir å høre på Sveriges Radio tirsdag 1. november. Det mumles om Johan Jönson, Hanna Hallgren og Åsa Maria Kraft.

2005-10-26T12:59:00.000+02:00

I ETTERKANT AV AUDIATUR II. Helge Rykkja har lagt ut en omtale av festivalen og katalogen.

Og - Stockholm Poesifestival arrangeres mandag 25. november. Lite av programmet er klart, men Morten Søndergaard og Ursula Andkjær Olsen skal lese. Fint, tenkte jeg da jeg så det i dag morges, jeg skal være i byen og kan få det med meg. Men, billettprisen! 350 kr for en kveld! Hadde Audiatur eller Oslo Poesifestival lagt seg på det prisnivået hadde neppe noen kommet. Det vil si: hvis noen hadde kommet ville det vært noen helt andre enn de som kom. Jeg hadde nok blitt hjemme, vært nødt til å bli hjemme.

2005-10-19T12:02:00.000+02:00

I ETTERKANT AV AUDIATUR, noen reaksjoner: Jenny Högström i Göteborgs-Posten, Christian Yde Frostholm på AfsnitP, Geof Huth, Studvest og Bergens Tidende om Typografiprosjektet. Bildet over har Christian tatt, flere finnes her.

2005-10-11T12:33:00.000+02:00

FRA AUDIATURPROGRAMMET II. «Typografiprosjektet» åpnes i Visningsrommet på USF torsdag kl 15.00. Pascal Prosek/Ulf Karl Olov Nilsson og Christopher Haanes/Lars R. Engebretsen presenterer arbeidene sine. Presentasjonene etterfølges av en panelsamtale over emnet «Typografi/visualitet/romlighet». I panelet: Christian Yde Frostholm , Pascal Prosek , Christopher Haanes og Jörgen Gassilewski.

Det er produsert en liten folder til utstillingen. Innhold: Alfabetet, Johanna Drucker / Skriftens materialitet, Christopher Haanes / Det trykte diktet og leseren, Richard Bradford / Fra «Grafiske lesninger», Martin Högström.

Og det er skrevet et forord, signert Mathias Danbolt, Audun Lindholm og undertegnede:

Utstillingen Typografiprosjekt er en del av Audiatur – festival for ny poesi, som arrangeres i Bergen 13.–16. oktober 2005. Festivalen setter fokus på poesiens skjæringspunkter med andre kunstneriske uttrykk. Med dette for øyet, inviterte vi to typografer og to poeter til å arbeide parvis om en utstilling i Visningsrommet – et lokale som åpner for muligheten til å arbeide med poesien i stort format på galleriveggene. Vi henvendte oss til et norsk par, typograf Christopher Haanes og poet Lars R. Engebretsen, som har fått Visningsrommets indre del til rådighet, og et svensk par, typograf Pascal Prosek og poet Ulf Karl Olov Nilsson, som har arbeidet med veggene i ytterrommet. Vi ga dem frie tøyler.

Tanken var at både typografi en som håndverk og poesien som uttrykk, vil settes i bevegelse idet de presenteres i en billedkunstsammenheng. Vi ville sette fokus på typografien som fagområde, tradisjon og teknologi, men også utfordre typografer ved å gi dem en annen kontekst å arbeide i, som kan stimulere til en annen konseptualisering enn det typografi tradisjonen tilbyr. Der typografer og poeter i samarbeid vanligvis arbeider med tekster på boksiden og med boken som format, får poesien her en større flate og et annet rom å forholde seg til. Tekstene kan bre seg ut, nærme seg betrakterne på andre vis. For selv om måtene vi leser poesi og måtene vi møter billedkunst på, kan sies å være vesensforskjellige, er det kanskje likevel mulig å si noe om sammenfall og gå opp noen grenseoppganger?

I den samtidige situasjonen skiller poeter og kunstnere som regel lag allerede i utgangspunktet i begrepsbruken og måtene å tenke om arbeidene sine på. I billedkunsten kan ord som «materiale» og «plastisk» bære på et snev av nostalgi for modernismens estetiske fascinasjon for materialets muligheter, der kunstens bundne rom og fikserte betingelser gjerne ble sett på som iboende eller essensielle egenskaper. Mens et begrep som «konsept», som i billedkunsten blant annet betegner en forflytning av verket fra objektet til betraktningen av og refl eksjonen rundt det, i Norge har blitt brukt om diktsamlinger som er komponert som suiter, sykluser eller langs enhetlige motiviske linjer, altså om utgivelser som i større grad er bøker enn samlinger av enkeltdikt. Likevel: ord som dette kan fortsatt virke åpnende for poetiske praksiser. Som Christopher Haanes’ tekst i denne katalogen viser, brukes begreper ulikt i forskjellige tradisjoner, og der disse møtes for samarbeid og utveksling, kan noe annet komme til å bli resultatet enn den stadige sirklingen om og nyanseringen av ens eget felts problemstillinger.

Vi har villet sette sammen en utstilling som åpner opp for spørsmål og samtale om typografi , visualitet og romlighet i poesien. Denne lille trykksaken håper vi kan gi noen ansporende punktnedslag i enkelte av de tradisjonene og tenkemåtene som møtes på utstillingen – som forhåpentligvis er blitt et sted for dynamikk og utveksling mellom disse.

2005-10-10T12:56:00.000+02:00

FRA AUDIATURPROGRAMMET. På Hordaland kunstsenter fredag kl 13.00 kommer Bjørn Aamodt, Ida Börjel og Åsa Maria Kraft til å presentere sine egne arbeider. Presentasjonene etterfølges av en samtale mellomUlf Karl Olov Nilsson, Ingrid Nielsen, Bjørn Aamodt, Åsa Maria Kraft og Ida Börjel over temaet «metode». Følgende tekst er sendt ut til deltakerne på forhånd:

Flere av forfatterne på årets festival jobber på et eller annet vis med allerede eksisterende tekst eller allerede eksisterende strukturer og vokabularer. Det vil si: å jobbe med språk, eller mer presist poesi, vil per definisjon si å jobbe med utgangspunkt i et allerede eksisterende materiale og utforme dette innenfor en mer eller mindre gitt tradisjon. Likevel: i tekstene disse forfatterne skriver spiller materialets opphav og/eller hvordan det er bearbeidet en vesentlig rolle for hvordan- og hva slags betydning det er mulig å lese ut av dem. Under lesningen gir muligens begreper som «kontekst» og «metode» mer mening enn eksempelvis «lyrisk jeg» og «metafor- eller billedbruk», vel og merke uten at de førstnevnte utelukker de sistnevnte. Noen av flere mulige eksempler: Ulf Karl Olov Nilssons «komprimering» av farens dagbøker i Stammar, «motsetnings-oversettelse» av Willy Granqvists «Natten» (som dermed får tittelen «Dagen») i OEI eller «sammenfolding» av Racines Fedra, Freuds Totem und Tabu og Deleuzes Le Pli i «Om man viker ihop Fedra…» i Block; Jörgen Gassilewskis enda ikke publiserte roman Göteborgshändelserna, som er en «collage av preparerte sitater fra dagspressen, tidsskrifter, bøker, utredninger, vitnemål osv.» rundt gateopptøyene under EU-toppmøtet i Göteborg i 2001; Ida Börjels dikt «Varför vi går i cirkel när vi är vilse» i Sond, hvor hun blant annet ringer opp det svenske kartverket for å spørre om hvorfor vi går i ring når vi går oss vill og tilsynelatende refererer disse samtalene; Åsa Maria Krafts siste bok Bevis, som med utgangspunkt i et nyhetsinnslag på CNN, om et funn i Irak av påståtte komponenter til en sentrifuge for å anrike uran, skriver fram en sentrifugal og/eller sentripetal tekst som blant annet også inneholder elementer fra en beskrivelse av et maleri av Jan van Eyck og preparerte sitater fra persisk poesi; eller hvordan Bjørn Aamodts siste diktsamlinger alle er strukturert innenfor sterke og eksplisitte rammeverk, det være seg alfabetet, det periodiske systemet eller havnebyer, og også tar i bruk ulike, men bestemte vokabularer. Felles for alle disse praksisene er at de signaliserer en holdning til språket hvor språket ikke først og fremst er et eksternt verktøy forfatteren kan benytte seg av for å formidle et «budskap», men heller er et allerede meningsladet materiale i verden, som forfatteren bearbeider, systematiserer, omskriver, tenker med, erfarer, kort sagt tar del i når hun eller han skriver. Hva skjer med det allerede meningsladede språkmaterialet når forfatteren bearbeider det til poesi? I hvilken grad står poesien i et kontinuerlig/diskontinuerlig (kritisk?) forhold til de kontekstene/språksystemene den "iverksetter"? Og, kan man uten videre trekke en parallell mellom kontekster/språksystemer og de faktiske miljøene disse brukes i?

2005-10-07T13:05:00.000+02:00

AUDIATUR, KATALOG FOR NY POESI

Innhold

Dikt av deltakerne // 7 Sissel Solbjørg Bjugn / 10 Ida Börjel / 15 Terje Dragseth / 17 Jo Eggen / 21 Lars Engebretsen / 25 Christian Yde Frostholm / 29 Jörgen Gassilewski / 34 Anna Hallberg / 37 Hanna Hallgren / 366 Johan Jönson / 41 Åsa Maria Kraft / 49 Tom Leonard / 55 Aasne Linnestå / 60 Karen Mac Cormack / 61 Steve McCaffery / 63 Ulf Karl Olov Nilsson / 68 Yngve Pedersen / 71 Nathalie Quintane / 75 Bjørn Aamodt / 78 Monica Aasprong

80 Panelsamtale: Poesien og det sosiale rommet, Janike Kampevold Larsen, Jörgen Gassilewski, Christian Refsum, Øyvind Rimbereid, Inger Elisabeth Hansen og Henning H. Bergsvåg / 98 Jörgen Gassilewski: Nærlesning av ikke-eksisterende tekster er en politisk handling / 102 Johan Jönson: Poesi og politikk / 107 Øyvind Rimbereid: Ordenes Tsunami / 115 Juliana Spahr: Dikt skrevet etter 11. september

119 Anna Hallberg: Här har man alltid med sig / 130 Lars Mikael Raattamaa: Al Jazeera / 137 Gunnar Wærness: Become the Thing / 145 Arve Kleiva, Gunnar Wærness og Jenny Tunedal: Beach Guide / 213 Gilles Deleuze: Litteraturen og livet

218 Enquête om tidsskrifter: Espen Stueland / Martin Deichman / Lytle Shaw / Bendik Wold / Karen Wagner / John M. Bennett / Nikolaj Rønhede / Christophe Fiat / Geof Huth / Jelle Meander / Mazdak Shafieian / Jena Osman og Juliana Spahr / Susan Schultz / Brian Kim Stefans

248 Åsa Maria Kraft: Bilder og billedspråk og forvillelse, å blande sammen, forville / 251 Gertrude Stein: Komposisjon som forklaring / 259 Crag Hill og Ron Silliman: Intervju med Geof Huth / 269 Jesper Olsson: Skrivemaskinens poesi

288 Øyvind Berg: BRYTMIKKEN. Om det a)syklisk b)vegende / 304 Charles Bernstein: Nærlytting, Poesien og det framførte ordet / 327 Cathrine Strøm: Om Isidore Isou / 330 Isidore Isou: Utlegning om en poesi blitt til musikk / 332 Steve McCaffery: Stemmen in Extremis

366 Johan Jönson: Svalgintalandet / 383 Erlend Hammer: Støy

389 Hanna Hallgren: Det transversale språket / Å fornemme verden / 391 Trond Haugen: Om Anna Hallberg / 398 Dag Haugstvedt: Om Aamodt og systemdiktningen / 415 Christian Bök: Aleatorisk skriving, Notater til en tilfeldighetens poesi / 438 Jonas (J) Magnusson: UKON poetics

448 Gunnar Berge: Dekknavn Po, om Nathalie Quintane / 454 Nathalie Quintane: Setningene, også i deres kontekst, er kunstige…

455 Presentasjoner av deltakerne

For publikum på festivalen følger katalogen med billettene; i etterkant av festivalen koster den 150,- og kan bestilles herfra: galleriet@norli.no, eller via Forlagssentralen.

2005-10-06T15:24:00.000+02:00

WWW.AUDIATUR.NO

2005-09-25T12:28:00.000+02:00

TEORITUNG SPRÅKPOESI VERSUS AUTENTISK SENTRALLYRIKK? Kjære Klassekamp, vi trenger ikke den fordummende svenske debatten i Norge. Og - teoritung språkpoesi? Autentisk sentrallyrikk? Teoritung sentralpoesi? Autentisk språklyrikk? Teorilett tungt autentisk sentralspråklyrikkpoesi?

2005-09-24T12:11:00.000+02:00

TRAFF JOHANNES HELDÉN i Bergen på torsdag. Den nye boka hans, Det underjordiska systemet, kommer ut til uka. Vi gleder oss. Johannes på nypoesi.net.

2005-09-21T19:12:00.000+02:00

AUDIATUR, FESTIVAL FOR NY POESI arrangeres i Bergen 13-16. oktober. I forbindelse med festivalen utgis også Audiatur, katalog for ny poesi, redigert av Audun Lindholm og undertegnede.

Festivaldeltakere: Sissel Solbjørg Bjugn / Ida Börjel / Terje Dragseth / Jo Eggen / Lars R. Engebretsen / Christian Yde Frostholm / Jörgen Gassilewski / Anna Hallberg / Hanna Hallgren / Egil Haraldsen / John Hegre / Florian Hecker / Johan Jönson / Åsa Maria Kraft / Tom Leonard / Arild Linneberg / Aasne Linnestå. / Karen Mac Cormack / Steve McCaffery / Ulf Karl Olov Nilsson / Yngve Pedersen / Pascal Prosek / Nathalie Quintane / Jörg Piringer / Maja Solveig Kjelstrup Ratkje / Bjørn Aamodt / Monica Aasprong

Katalogdeltakere: Paal Bjelke Andersen / Anneli Axen / John M. Bennet / Øyvind Berg / Gunnar Berge / Henning H. Bergsvåg / Charles Bernstein / Sissel Solbjørg Bjugn / Hild Borchgrevink / Torunn Borge / Christian Bök / Ida Börjel / Susanne Christensen / Mathias Danebolt / Martin Deichmann / Gilles Deleuze / Terje Dragseth / Jo Eggen / Mariann Enge / Lars R. Engebretsen / Helena Eriksson / Christophe Fiat / Christian Yde Frostholm / Jörgen Gassilewski / Jan-Olav Glette / Espen Grønlie / Henning Hagerup / Simen Hagerup / Anna Hallberg / Hanna Hallgren / Erlend Hammer / Inger Elisabeth Hansen / Trond Haugen / Dag Haugstvedt / Crag Hill / Geof Huth / Isidore Isou / Carl-Kristian Johansen / Johan Jönson / Ero Karlsen / Arve Kleiva / Åsa Maria Kraft / Janike Kampevold Larsen / Mara Lee / Tom Leonard / Audun Lindholm / Aasne Linnestå / Thure Erik Lund / Karen Mac Cormack / Jonas (J) Magnusson / Steve McCaffery / Jelle Meander / Ingrid Nielsen / Per Kristian C. Nielsen / Ulf Karl Olov Nilsson / Judith Nærland / Kristine Næss / Hans Jacob Ohldieck / Jesper Olsson / Jena Osman / Yngve Pedersen / Nathalie Quintane / Lars Mikael Raattamaa / Christian Refsum / Øyvind Rimbereid / Endre Ruset / Nikolaj Rønhede / Susan Schultz / Martin Glaz Serup / Mazdak Shafieian / Lytle Shaw / Ron Silliman / SKAM / Bjørn Skogmo / Valerie Solanas / Juliana Spahr / Brian Kim Stefans / Gertrude Stein / Bår Stenvik / Cathrine Strøm / Espen Stueland / Jørn H. Sværen / Martin M. Sørhaug / Sigurd Tenningen / Jenny Tunedal / Therese Tungen / Lisa Vesterås / Karen Wagner / Bendik Wold / Gunnar Wærness / Vemund Solheim Ådland / Øyvind Ådland / Bjørn Aamodt / Monica Aasprong

En oppdatert hjemmeside kommer om noen dager.

2005-09-16T13:50:00.000+02:00

UBU WEB er oppe og står igjen.

2005-09-05T20:23:00.000+02:00

PEDRO, CATHRINE, AUDUN, skulle ikke Vagants nettside oppdateres nå som Damm overtok?

2005-09-03T12:00:00.000+02:00

GRUNNEN TIL AT DENNE BLOGGEN ER INNAKTIV for tiden blir snart å finne her.

2005-07-29T13:35:00.000+02:00

MER OM OPPLESNINGA: Selv om de lange opplesningene nok er å foretrekke kan også korte opplesninger fungerer utmerket. Et eksempel:

Etter en lang kveld med lange opplesninger under Trondheim litteraturfestival i april leste Vemund Solheim Ådland i kun 3-4 minutter (teksten han leste finnes her (pdf)). Ådland leste det som sto på arka han holdt i hånda, med en ganske flat og mekanisk intonasjon uten noen påfallende frasering (uten å dermed representere det motsatte av Gunnar Wærness’ opplesning under Bergen Poesifest 2002, en nøytral opplesning av den skrevne teksten, uten betoning eller forsøk på frasering/formulering/definering/avdefinering finnes ikke). Og den var som sagt fort over, før jeg rakk å lytte meg inn i nyansene i stemmen. Likevel viste den uhyre effektivt noe helt vesentlig i Ådlands praksis.

Teksten han leste var på det tidspunktet upublisert. Hva han leste, hvordan teksten så ut, var dermed umulig å avgjøre, eksempelvis denne:

                  T

                  G

                  U

                  G

Om lyden ”T” viste til bokstavene ”T”, ”T”, ”t” eller ”t”, eller bokstavkombinasjonene ”TE”, ”TE”, ”TE”, ”TE”, ”Te”, ”Te”, ”Te”, ”Te”, ”tE”, ”tE”, ”tE”, ”tE”, ”te”, ”te”, ”te”, eller ”te”, hørtes ikke (jeg har foreløpig ikke sett ham bruke fet skrift). Dessuten, etter å ha lest bøkene sep pran ek og Profylaktisk skjønnhet er man også oppmerksom på hvordan Ådland arbeider med plasseringen av de ulike elementene på siden, noe som heller ikke kunne høres. For meg aksentuerte med andre ord Ådlands opplesning forholdet mellom det skrevne og det uttalte, og gjorde det tydelig en gang for alle at tekstene hans ikke kan klassifiseres som lydpoesi, men derimot utforsker et rom i skjæringspunktet mellom det lydlige og det grafiske, som to separate nivåer som, hvis de legges over hverandre, av og til er tilnærmet identiske, av og til vidt forskjellige. Og dette gjelder også når man leser dem selv. De innbyr til å leses høyt, gis en lydlig form, a-r-t-i-k-u-l-e-r-e-s under lesninga. (Det er en forskjell på dikt her. Noen klarer jeg ikke å la vær å lese høyt. Noen eksempler jeg kommer på nå: Lars R. Engebretsen, Gunnar Wærness, Anna Hallberg, Helena Eriksson. Å lese prosa høyt? Det gjør jeg kun for datteren min.)

2005-07-28T14:56:00.000+02:00

RON SILLIMAN OG CHARLES BERNSTEIN OM OPPLESNINGA. Apropos festivaler generelt, opplesninger spesielt. Audun gjorde meg oppmerksom på denne, hentet fra Ron Sillimans blog:

«Back to back, so to speak, the two recordings reminded me of one of the basic truths about poetry – the one-hour reading, or something relatively close to it, is always preferable to the 20 minute one. As an experience, the differences between the two are not unlike the differences between the major motion picture and a 30-minute sitcom on TV.

[…]

With a longer reading […] the reader settles in, begins to hear nuances & themes, tonal changes, as well as whatever content might be flowing past. With a longer reading, you can almost hear the moment at which the audience relaxes into the text – it always occurs somewhere after the 15-minute mark, sometimes after the 30 (and, often, you’ll hear two such moments). At 40 moments or thereabouts, I’m so tuned into a reader’s sense of time & the formal scope of the text that it is as if a vista opened up. Only from that point forward can I really hear pretty much everything the poet is doing.»

De beste opplesningene jeg har hørt hørte jeg på Bergen Poesifest 2002, mye fordi arrangørene Tomas Espedal og Henning Bergsvåg lot forfatterne lese så lenge de ville. Eksempelvis Jena Osmans timeslange framføring av dikta ”Dead Text”, ”The Character” og ”An Essay in Asterisks”. Førstnevnte alternerende med Ulf Karl Olov Nilssons oversettelse; ”The Character” som en kollektiv lesning (teksten består av en hovedtekst (lest av Osman) med fotnoter (lest av Cole Swensen) og fotnoter til fotnotene igjen (lest av Tomas Espedal); sistnevnte solo, men også den en tekst som beveger seg på flere nivåer, delt opp i hovedtekster og en eller flere kommentarer til enkeltelementer i disse. Alt i alt en framføring som iverksatte pluraliteten og overlagringene i de trykte tekstene på en eksemplarisk måte, og som i og med den siste teksten, som hun leste alene, gjorde tilhørerne så oppmerksomme på pluraliteten og overlagringene i Osmans egen stemme. Eller det enorme spennet i Gunnar Wærness’ opplesning av en bearbeidet versjon av Takk dagen etter, hvor det jeg hørte ikke var en stemme som leste opp eller viste til en allerede eksisterende tekst, men en stemme som litt nølende forsøkte å formulere ord og rekkefølger av ord (en bok av Susan Howe heter Articulation of Sound Forms in Time).

Når jeg hører den vanlige, norske timinuttersframføringa sitter jeg ofte igjen med følelsen av at den primært handler om å gjøre tilhørerne oppmerksomme på forfatteren, og på boka, som salgsobjekt og som objekt for framtidig lesning, ikke om opplesningas egne kvaliteter. Å som tilhører stille seg inn på og høre alle de andre, ikke-semantiske, men like vesentlige kvalitetene ved opplesninga tar lenger tid enn timinuttersformatet tillater. Charles Bernstein: «[P]oesi lar seg bedre beskrive som polymetrisk eller plurimetrisk enn som "fri"; likevel makter ikke vårt tekniske ordforråd å gjøre rede for mer enn en brøkdel av de akustiske hendelsene i det klingende diktet, og det finnes et antall framføringsmessige trekk som utelukkende er tilgjengelige i lesninger (i begge betydninger), siden de ikke (uten videre) lar seg gjengi i den leksikalske teksten. Ernest Robson har gått vesentlig lengre enn Hopkins og utviklet et innfløkt og eksentrisk system for å notere toneleie og betoning i den skrevne teksten til sine dikt. Blant de mest oppfinnsomme forsøkene på å navngi akustiske trekk ved framført poesi finner vi Erskine Peters', representert ved hans ennå ikke fullførte arbeid Afro-Poetics in the United States. Sammen med en kollega ved University of Notre Dame, J. Sherman, har Peters utviklet en "spesiell skrifttype for å dokumentere lydene, rytmene og melodiene i den afro-poetiske tradisjonen". De seksti tegnene i Peters' system beskriver slike akustiske grep som aksellerert setningstempo, aksentuerte lange og korte strekk, blåtoner, «bopping», bevisst haltende rytme, vekselsang, messing, ordspill, bevisst stamming, ekko, ekstremt trykksvake stavelser, falsett, arbeidssang, glidning eller glissando, glottal tremolo, guttural betoning, nynning, stønning, ostinat, stikk, endringer i toneleie (heving eller senking), sitat, riff, forting, scat, mumling (tre ulike former), uthalende sonor messing, stemt innpust, stemt stønning, skjelvende stemme, plutselige utfall, syllabiske forsiringer, tremolo og støtvise ul.»

Utdrag fra alle opplesningene under Bergen Poesifest 2002 kan lastes ned fra festivalens hjemmesider.

2005-07-28T12:10:00.000+02:00

ANDRE NAVN PÅ OSLO POESIFESTIVAL: Helena Eriksson, Lars Mikael Raattamaa, Jenny Tunedal, Lars Skinnebach (pdf), Mette Moestrup, Peter Laugesen, Jan Erik Vold, Georg Johannesen, Inger Elisabeth Hansen, Eldrid Lunden, Karin Moe, Steinar Opstad, Torunn Borge og Tone Hødnebø.

2005-07-27T13:21:00.000+02:00

OSLO POESIFESTIVAL arrangeres 19-21. august. Foreløpig er lite offentliggjort, men Juliana Spahr og Caroline Bergvall kommer. Den litt kryptiske omtalen i Aftenposten i går tyder på at Øyvind Rimbereid (pdf), Gunnar Wærness, Vemund Solheim Ådland (pdf) og Ingrid Storholmen også er invitert. Dessuten, etter hva jeg har hørt, Anna Hallberg.

Juliana Spahr leste også på Galleri Millik og på Världspoesidagen i Stockholm i april. På Millik et utdrag fra Uneveness, en foreløpig upublisert essayistisk bok (teksten kan leses på nypoesi.net (pdf)), på Världpoesidagen et utdrag fra den nye boka hennes, This Connection of Everyone with Lungs (drøyt halvparten av boka kan leses i en pdf på Kootenay School of Writings nettsider). Enormt gode opplesninger. Mer om Spahr om et par dager.

2005-07-13T18:11:00.000+02:00

NYPOESI ER OPPDATERT. Dikt av Vemund Solheim Aadland, Nils-Øivind Haagensen, Dy Plambeck, Geir Gulliksen, Ruth Lillegraven, Martin Glaz Serup og Martin Zettersten. Essays av Pierre Alferi, Pier Paolo Pasolini og Espen Grønlie.

2005-07-06T14:00:00.000+02:00

OVERSETTER MARTIN LARSEN JACQUES ROUBAUDS Quelque chose noir til dansk? Mulig det er det dette betyr. En anledning til å minne om Thomas Lundbos oversettelse av Roubauds fantastiske Lewis’ mangfold av verdener (Oktober 2001), en bok som bare kom og forsvant i Norge. Uten anmeldelser, omtaler, noe som helst.

2005-07-06T13:49:00.000+02:00

AGNETA ENCKELL, innanför / utanför ((1+) 3 x 13 + (1+) 13) (eller 4 olika sätt att närma sig ett landskap -) (bare tittelen!) anmeldt av Jesper Olsson i SvD i dag. Tre av tekstene i boka kan leses på nypoesi.

2005-07-05T11:21:00.000+02:00

PÅ OPPFORDRING FRA SUSANNE (scroll nedover), dette:

Skjønt og uskjønt

Skrevet av Kanskje 7-800? Cirka to uskjønt. Jeg samler ikke, av den tyske utgaven "Fra rom til rom etterord av Peter Bichsel. Den siste jeg kjøpte: Gombrowicz, "Die Besessenen", på nydelig mørkeblå pocket, som profanert med betydelige mengder fruktjuice. 3) To på «Dagenes skum» og «Hjärtkniparen», svensk utgave. «Hjärtkniparen» er barnslig, og antagelig oppskrytt? rart med titlene: De om. Det finnes ingen i "Dagenes skum". Og mye skum, og mange forfatteren? Eller var jeg De franske originaltitlene rommer kan ikke fransk. 4) eller intet. Det er verden til at man stadige gjensyn. Men dette leser man jo igjen litt annen kategori kommer blir ferdig med, i ut". Pessoas "Uroens bok" sammenhengende fra første til jeg den med blant stafettpinnen gå videre til B. Ladegaard (http://ladegaard.blogspot.com/), Susanne Steingildra (http://www.ujevnmarg.no/). Hej Bendik!
Skrevet 05.07.05 08:07

Tak for spørgsmål. postkort fra Helsinki med videre til Øystein Vidnes Åsne Hagen (http://dekonstruksjon.blogspot.com), Paal Malte Persson (http://apolloprojektet.com/errata). Hilsen Bendik Wold 01.07.05 18:53

1) tredeler skjønt, en tredel men er hemmelig stolt av Jan Erik Volds SAD & CRAZY", med Ai ai ai. 2) En spøkelsesroman av Witold interrail-stopp i Berlin. En nå er ryggbrukket og solkrem, sand og kroatisk rappen av Boris Vian: den siste altså i fantastisk, «Dagenes skum» litt Forresten er det noe burde ha vært byttet «hjärtknipar» i «Hjärtkniparen», derimot i «Hjärtkniparen» er det dager. En narrestrek fra for solstukket under lesingen? nok svaret. Men jeg Et par pekebøker, kanskje, for mange bøker i kan koste på seg gjelder bare romaner: Diktsamlinger og igjen. I en slike bøker man aldri betydningen "aldri får lest har jeg aldri lest siste side; likevel regner mine favoritter. 5) La Nils-Øivind Haagensen (http://pongorolledo.blogspot.com), Dag Christensen (http://tigerclaws.blogspot.com) og Stina av Susanne Christensen Jeg sender dig et svar. Stafetten går hermed (http://oysteinvidnes.blogspot.com), Martin Larsen (http://zonet.blogspot.com), Bjelke Andersen (http://omsensgate.blogspot.com) og Susanne, http://gasspedal.org.

The Cut-up machine.

2005-07-05T00:19:00.000+02:00

SERIE IMPERATIV. H Press gir ut to nye bind i Serie Imperativ i august, Thure Erik Lund, Språk og natur og Kristine Næss, Vanlig.

2005-06-28T14:34:00.000+02:00

ANNA HALLBERG/WILLIAM BURROUGHS/JAN GRADVALL. På den danske nettsiden Litlive har Anna anmeldt Borroughs Nova-trilogin, som nylig kom i svensk oversettelse. Anmeldelsen er, som det aller meste fra hennes hånd, nødvendig lesning. Anna siterer Jan Gradvall. Jeg siterer Anna: ”Den gamla mediagroupien Jan Gradvall skriver under rubriken Anti-blogg? att Burroughs prosa är radikalare än det mesta som går att finna på nätet: ”Det räcker med att slumpvis läsa en sida i dessa böcker [Nova-trilogin] för att inse hur platt språket i till exempel bloggar är. All medieutveckling de senaste åren har gällt tekniken. Nästan ingen experimenterar med språket. Ironiskt nog känns det mer högteknologiskt att läsa Burroughs på tryckt papper än att surfa på nätet.””

2005-06-24T11:25:00.000+02:00

MARTIN GLAZ SERUP, 4, ENDA EN GANG. Men vi venter på at Weekendavisen skal ankomme Oslo: Susanne melder at hele boka trykkes i dagens utgave. Under overskriften ”Verdens bredeste digt”. Weekendavisen har for øvrig et opplag på 65 000.

2005-06-23T11:18:00.000+02:00

JESPER OLSSONS AVHANDLING, ALFABETETS ANVÄNDNING -Konkret poesi och poetisk artefaktion i svenskt 1960-tal, anmeldes av Jan Olov Ullén i Svenska Dagbladet i dag. Anmelderen leser til en viss grad boka inn i en nåtidig svensk kontekst, der begreper som ”språkmaterialisme” og ”metaforkritikk” er sentrale, men kanskje har kommet til å handle mer om behovet for tydelige skillelinjer enn faktiske lesninger. Anmeldelsen er uansett en god introduksjon til feltet boka dekker, og til en viss grad også til Jespers lesemåter. Og Ulléns konklusjon er vanskelig å ikke si seg enig i: ”En sak är dock säker: den illusion av något materiellt och påtagligt som framkommer ur konkretisternas kramande av språkmaterian (som Fahlström kallade tekniken i sitt HÄTILA-manifest) kastar ett välgörande ljus över all poesi, över hur "gjord" - artefaktisk - den alltid är. Hos Fröding, hos Karlfeldt, hos alla.”

Og – i en norsk kontekst er denne viktige boka interessant fordi den implisitt også viser på noen tydelige forskjeller mellom norsk og svensk poesi. Der svensk 60-tall var preget av både den såkalte konkrete og den nyenenkle poesien (dette gjelder delvis også det danske 60-tallet, selv om svensk og dansk ”konkret poesi” ikke uten videre dreier seg om det samme), fikk den konkrete poesien bare noen ytterst få nedslag i Norge, det vil si i Helge Rykkja og Jan Erik Volds første bøker. Det nyenkle diktet dominerte (jeg vet jeg forenkler, men av og til er det nyttig). Dette har gjort noe med hvilke kvaliteter i en tekst man er i stand til å lese i Norge, siden man skriver og leser seg inn i en annen tradisjon når man skriver og leser her. Altså: les den.

Alfabetets användning kan bestilles her.

2005-06-22T11:06:00.000+02:00

ANNA HALLBERG / OVERSETTELSE. Etter at datteren min hadde sovnet i går moret jeg meg med å oversette en tekst fra svensk til norsk. En liten del av den:

En pjäs kan beslagta motspelarens pjäs
genom att hoppa över denna och hamna
i den tomma rutan bakom. När flera pjäser
blir beslagtagna samtidigt fortsätter kastaren
tills alla rutor är täckta.

En brikke kan legge beslag på motspillerens
brikke ved å hoppe over denne og havne
på det tomme feltet bakenfor. Legges det beslag
på flere brikker samtidig fortsetter den som kastet
til alle feltene er dekket.

Den siste strofen i ”Klocka och hammare” i på era platser av Anna Hallberg. Mange av valgene kan sikkert diskuteres, men den semantiske, syntaktiske eller fonetiske oversettelsen er ikke poenget her, dette skal dreie seg om er de to tekstbrokkenes status. Annas tekst ser ut til å være hentet fra en veiledning til et spill. Forutsatt at det stemmer blir dette to helt ulike tekster. Mye av energien i den ene kommer av overføringen fra en spesifikk ikke-litterær kontekst (spilleregler) til en litterær (diktet), mens mye av energien i den andre kommer av overføringen fra en svensk litterær kontekst til en norsk. Tekstene agerer med andre ord helt ulikt, relaterer seg til helt ulike tekstlige materialer/ samfunnsområder (nå ser jeg bort fra resten av diktet, som bare ville komplisert dette ytterligere, siden det handler om en hendelse i den nære svenske historien, diskotekbrannen i Hisingen utenfor Göteborg.) Diktet er altså, kanskje som de fleste dikt, i prinsippet uoversettelig. Men i mindre grad på grunn av det semantiske enn i hvordan det agerer på et spesifikt svensk språklig materiale. Muligens må en sannferdig oversettelse like mye handle om å utføre de samme handlingene på et norsk materiale som å overføre semantisk innhold og syntaktiske og fonetiske kvaliteter.

En annen tekst som kom med i på era platser, ”före spädning”, kan leses på nypoesi.net.

2005-06-21T15:30:00.000+02:00

HORISONT 4/05 i posten i går. Finlandsveriges svar på Vinduet? Noe sånt. Oscar Rossi overtok som redaktør tidligere i år. Dette er det tredje (?), ordinære nummeret fra hans hånd. Jeg kjenner Horisont dårlig fra før, men i følge Oscar tar han sikte på å gjøre det mer utadrettet enn det har vært tidligere, noe de to siste numrene vitner om. Av innholdet: Lone Hørslev og Martin Glaz Serup i Catharina Gripenbergs oversettelse. Martins dikt gjør Lindhardt & Ringhofs behandling av ham bare enda mer skandaløs, siden 4 så åpenbart er en god bok og en nødvendig fornyelse av den til tider ganske trauste danske poesien (jeg har lest den). Det siste i den saken er at forlagets sjefredaktør Morten Hesseldahl har gått ut i Information og begrunnet kontraktbruddet med at Martins to foregående bøker fikk ”mådelige” anmeldelser. Man får håpe at sjefredaktøren selv ikke var med på å anta dem. Og at han også gir dem som gjorde det fyken.

Jeg skulle gjerne sitert, men Martin jobber med så lange linjer at formatet her ikke tillater det. Dessuten er 4 i så stor grad en BOK at ett enkelt sitat ville fått den til å se ut som en annen tekst enn den egentlig er.

(Bilde: Undertegnede har nettopp latt seg bestikke til å skrive pent om Horisont av redaktør Rossi.)

2005-06-18T20:23:00.000+02:00

OG FRA SVENSK FORLAGSVERDEN: Forlaget Vertigo ga nylig ut De grekiska tragedierna. 26 av de klassiske greske tragediene i en utgave, det vil si så godt som alle tilgjengelige oversettelser til svensk, hvorav mange har vært umulige å få tak i på mange år. Nå har Statens kulturråd avslått Vertigos søknad om "Kulturrådets stöd för utgivning av klassisk litteratur", noe som gjør utgivelsen til et underskuddsprosjekt. I Statens kulturråd statutter heter det: "Utgåvan skall fylla ett tomrum på bokmarknaden. Om verket finns tillgängligt i bokhandeln eller antikvariskt i nyligen utgångna utgåvor ges inget stöd." Jonas Thente i DN: "Jag har sedan tidigare drygt hälften av de verk som ingår i Vertigos utgåva. Det har tagit mig tjugo år och fem städers antikvariat att samla ihop dem. Flera finns i Forumbibliotekets utgåvor, andra gömda i diverse antologier och ytterligare andra som gulnade fotostatkopior. Aischylos "Eumeniderna" har jag bara på franska."

2005-06-17T22:09:00.000+02:00

BREV FRA LINDHARDT & RINGHOF: "Som du måske ved, har vi gennem en årrække måtte kæmpe med et underskud, der til dels skyldes udgivelsen af for mange titler [-]. Disse 'smalle' bøger har vi udgivet, fordi de havde litterær kvalitet, og fordi vi gerne ville opdyrke et vækstlag af unge, eksperimenterende forfattere. Det er der kommet mange gode bøger ud af, blandt andre dine, men det har også været dyrt for forlaget. Nu er vi blevet pålagt at skære programmet ind til benet og primært fokusere på de udgivelser, som vi kan tjene penge på".

Dette er ingen spøk, men sakset fra det Bonnierseide danske forlaget Lindhardt & Ringhofs, hva skal man kalle det, oppsigelsesbrev til Martin Glaz Serup. Det hører med til historien at Martin allerede i september i fjor underskrev kontrakt om utgivelsen av hans tredje diktsamling, ”4”, som skulle ut nå i august. Og at han har fått utbetalt forskudd for boka. Mer på Politikens sider.

2005-06-13T13:39:00.000+02:00

A PROPOS LYRIKVÄNNENS NORGENUMMER. Hvedekorn 3/03 er et Norgenummer, 3/04 et Sverigenummer. Ubekrefta rykter vil også ha det til at Bøygen planlegger et Sverigenummer, mens Horisont og nypoesi snakker om å gjøre hvert sitt Norgenummer. Hvordan det går med Jacketmagazines bebuda Skandinavianummer vet jeg ikke.

2005-06-12T17:48:00.000+02:00

FRA MIKKEL BRUUN ZANGENBERGS ANMELDELSE AV SERIE A i Politiken i går: Det, der springer i øjnene, er det, man på universitetet kalder for arkets materialitet, dets genstandsmæssighed, altså at det før alt andet er et fysisk objekt – og først efterfølgende begynder vi at skanne og sondere de ord og grafiske tegn, der enten gemmer sig mikrografisk, titelløst og hemmelighedsfuldt hviskende, som hos Ursula Andkjær Olsen, eller råber spraglet og forfinet som ved Jörgen Gassilewskis 'Singapore Sling'. [...]

Det indebærer nemlig, dels at spørgsmålet om genre rejses, dels at betydningens problem melder sig; her er ikke tale om en 'antologi', det giver ikke mening at bruge den term, ej heller et 'udvalg', og da slet ikke en 'digtsamling' - at genrekategorierne flagrer, fremkalder en behagelig lysning, en åben disponibilitet over for betydningstilskrivning; men her kommer så det andet (løfterige) problem: Ordene er hvert sekund i fare for at forsvinde som betydningsbærende tegn og i stedet træde os i møde som billeder, myrer, hænder, kaskader af byggestene. [...]

Det er et uhyre interessant eksperiment, H Press har sat i værk, et på samme tid eksklusivt og fuldkommen demokratisk åbent, genert og ublu, rørstrømsk og ordknapt ikkeværk.

*

Og fra Janike Kampevold Larsens anmeldelse i Morgenbladet:

Diktboksen Serie A representerer en viktig utvidelse av litteraturfeltet, og er en betimelig kommentar til det øvrige norske forleggeriets prioriteringer. […]

Serie A er ikke en bok, men et objekt. En boks er kanskje den abstrakte figuren for spatial kunst par excellence. Den er den enkleste abstraksjonen av en figur i rommet og har vært brukt av kunstnere som Robert Morris, Donald Judd, Marcel Duchamp og Josef Beuys.

Boken er for så vidt også et objekt, men når vi går til boken er det det ikke-objektmessige vi søker, nemlig innholdet. Denne boksen har en selvbevissthet på sin boks- og objektmessighet, en materiell kvalitet som bremser oss før vi kommer til innholdet, men denne objektmessigheten tar vi med oss inn i boksen. Og vi blir møtt med lag på lag av ny objektmessighet – både billedlig og bokstavelig talt.

Når vi løfter på lokket finner vi tunge, glatte ark med skrift, ett ark som inneholder de forlagsmessige opplysningene og ni ark med poetisk distribuerte bokstaver på. Hva skal vi kalle dem? Dikt? Tekst? Bilder? Åtte ulike typesnitt er representert, deriblant håndskrift – i Gassilewskis tekst. Trykken er nydelig og størrelsen på arkene tatt i betraktning er trykksverten i seg selv massivt representert. Når vi åpner på nytt – bretter ut ark – ser vi at boksen er et reservoar for skrift som utfordrer skillene mellom kunst og litteratur, et skille som siden 60-tallets konkrete poesi har vært under bearbeiding i den konvensjonelle litteraturens margsoner. Men dermed åpnes for enda en objektmessighet: skriftens. Alle disse poetene har en hyperoppmerksomhet på hvordan skriften tar seg ut, og hvordan den plasserer på siden. Tekstene presses mot det billedlige på ulike måter, eller: De er allerede billedlige på ulike måter, og skillet mellom billedlig representasjon og språklig eller ordbasert representasjon utfordres uten at det i noen av tekstene viskes ut.

2005-06-10T14:26:00.000+02:00

LYRIKVÄNNEN 3/05. Et ”Norgenummer”, men uten ambisjoner om å dekke ”det norske”: ”Det här är ingen karta. Det här är ingen bruksanvisning. Ingen union.” Strengt tatt er det heller ikke snakk om et tydelig blikk på norsk poesi. Sett herifra virker utvalget av forfattere heller litt tilfeldig, like mye betinget av hvem som har passert redaksjonslokalene som av hva som foregår i Norge. Dermed blir det mest interessante for denne leseren å se hva som skjer når forfattere jeg allerede setter pris på blir plassert et sted midt imellom det norske og det svenske: hvilke to norske forfattere Ann Jäderlund har oversatt, Øyvind Rimbereids respons på Aase Bergs delvise respons på Solaris korrigert, Espen Stueland og Susanne Christensens tekster om Lars Mikael Raattamaas Politiskt Våld og Lotta Magnusson-Nyberg og Fredrik Nybergs oversettelser fra Inger Elisabeth Hansens Trask.

Fra sistnevnte:

Om minnena skrivits, är det inte säkert att det är hennes minnen,
det är inte säkert att hennes minnen skrivits i molnen som blåser bort,
det är inte säkert att molnen är strimmor för att hon har strimlat dem,
att hon har dragit molnen som hennes minnen skrivits på ut mellan
tänderna, att hon har strimlat minnena mellan tänderna
och slungat iväg dem, kanske har hon dragit till sig
någon annan kropps långa bandage av minnen,
kanske flera kroppars

Og, til sammenlikning:

Om minnene står skrevet, er det ikke gitt at det er hennes minner,
det er ikke gitt at minnene hennes står skrevet på skyene som blåser bort,
det er ikke gitt at skyene er strimler fordi hun har strimlet dem opp,
at hun har halt skyene som minnene hennes står skrevet på ut mellom tennene,
at hun har strimlet minnene opp mellom tennene og slynget dem fra seg,
kanskje hun har trukket lange bandasjer av minner av en eller annens kropp,
kanskje av flere kropper

De ulike linjedelingene har, så vidt jeg vet, mest med Lyrikvännens litt krøkkete format å gjøre. En del av de andre forskjellene kan åpenbart ikke bare tilskrives overgangen fra norsk til svensk.

Lyrikvännen. Fredrik Nyberg på nypoesi.net I, II, III og IV. Inger Elisabeth Hansen ditto I og II.

2005-06-09T21:07:00.000+02:00

LEEVI LEHTOS BLOG. Lehto har lagt ut en forelesning han holdt under Charles Bernsteins seminar "Twentieth Century Poetry (but not in US)" ved University of Pennsylvania i februar, "My Finnish Poetries". De første to avsnitta:

I'd like to start by a short comment on this situation.

Come to think of it, I've never been asked to do exactly this in Finland - to talk about Finnish poetry in general (I'm more likely to be asked to talk about American poetry). Besides, if asked, I might not be willing to do it, at least not without reservations. Why? Because, fundamentally, I don't believe in coupling poetry and nationality together. In my view, the most fertile periods of "Finnish" poetry go together with the times when it's been the most open to foreign influences. That's not to say that I wouldn't cherish the Finnishness of our
poetry. I do. But to me, what, fundamentally, makes this "Finnishness" or "originality", are not the indigenous features of Finnish language or culture (although interesting as such), but the unique way of borrowing from others - something which, again, is never fully conditioned by internal factors.

På Pennsound: Lehto leser.

2005-06-09T13:20:00.000+02:00

FREDRIK HERTZBERG, FINLANDSSVENSKA PIONJÄRER INOM DEN VISUELLA POESIN. Foredraget, som ble holdt på seminaret "Post-poesi" på Biskops-Arnö i slutten av mai, kan nå leses på den finske nettstedet nokturno.org. De aller fleste innleggene under seminaret publiseres på nypoesi.net i begynnelsen av august. Tekster av blant annet Jonas (J) Magnusson, Jesper Olsson, Maria Engberg, Anna Hallberg og Audun Lindholm.

Cecilia Grönberg og Jonas (J) Magnussons utstilling på Galleria Huuto i Helsinki åpnet forøvrig i går.

Fant fram til dette via Leevi Lehtos blog.

2005-03-16T12:43:00.003+01:00

DAVID VIKGREN, ORDNING II. Og så, selvfølgelig, at de mer homogene dikta uungålig leses opp mot og med de tydelige nivåforskjellene i denne sekvensen fra avdelingen SKALLGÅNG (1-90):

21.
MÅ
DEN DAG

22.
UTPLÅNAS – kappmuskelen och axelns oro||-n    i Aracinovo där
de mänskliga rättigheternas universalitet/ giltighet
och grundläggande kritiken: stenen – demokratins vibrerande
utväxt|er – [dess blad brinner i    r i n g f o r m a t i o n

23.
PÅ VILKEN    JAG FÖDDES [bär många] ansikte [-n] : ODIO
GLI INDIFFERENTI […]   ristat i väggen i Insein   det   Crni Vrh
skarpa sönderfall/ "saknar grund och... fortskrider – spår
i snön efter djurkroppar    slaktrens    genom ryska myndigheter
drömmer om ett avslutat krig i tysthet/ utan   inblandning
från omvärlden/ - att skapa variabler temporära kopplingar" hjärnan
[hos en fullvuxen] vägar ca 3500 g. skärning handen   synapser
arbetar klåda s. –n/ pågår och pågår ett    slungat
rum – människan består

Her er det andre elementer, semantiske og typografiske, som gjør at jeg leser på tvers. Og som gjør at jeg blar tilbake, leser de foregående avdelingene som potensielt mer brutale, mer historisk forankra, men også mer teatrale og flerstemte enn forrige gang.

2005-03-14T12:39:00.000+01:00

JESSICA SMITHS ESSAY "POESINS PLASTICITET" i OEI nr 18/19/20/21 begynner sånn:

Den japanske arkitekten Arakawa och hans partner, poeten Madeline Gins, visar runt ett par besökare i ett "hus" som består av 2 400 kvadratfort tyg som ligger på marken. När de stiger in i huset upptäcker besökarna att de för att överhuvudtaget kunna göra någonting - röra sig, sitta på möblerna, laga mat - måste lyfta husets tak tillräckligt högt över sig själva för att kunna inta rummet. En av dem noterar: "Rummen formar sig beroende på hur vi rör oss. Om jag böjer mig ned, förlorar jag nästan rummet." Detta ömsesidiga beroende mellan agenten och arkitekturen är kännetecknande för Arkawas och Gins arbeten, som ständigt utforskar vad det innebär att vara en kropp i rummet. Frågor om hur man intar ett rum, hur man påverkar och blir påverkad av arkitektur, hamnar i förgrunden. en byggnad är inte längre ett givet rum att ta i besittning, utan en plats för ömsesidig tillblivelse (reciprocal becoming).

Det som interesserer meg her er det helt konkrete, taktile rommet som bilde på lesinga. At det ikke er statisk, men dannes gjennom, ikke betrakterens, men deltakerens bevegelser. En ikke-lineær, fleksibel lesning på tvers av den gitte leseretningen. Jessica Smiths ærend er delvis å problematisere Lessings skille i Laokoon mellom maleriet og skulpturen som samtidige (i rommet) kunstarter og musikken som en suksessiv (i tida). Å vise at de plastiske kunstartene fordrer en bevegelse i rommet - tid. Og at det i noen tekster også jobbes med rommet, med objekter uten bestemt rekkefølge, en annen syntaks enn linjas.

Vad jag vill begreppsliggöra med termen "plasticitet" är alltså de estetiska egenskaper som framhäver det inbördes beroendet mellan rum och tid, samtidighet och succession. Kompleksa visuella diktverk som Susan Howes Singularities och Steve McCafferys Carnival utgör exempel på "plastisk" poesi eftersom de manipulerar både de rumsliga erfarenheten av sidan och det sätt på vilket man tidslig genomkorsar den. Dessa visuella dikter består av utspridda ordframgment som kräver att läsaren väljer vägar som inte nödvendigtvis löper från den övre vändterhalvan till den nedre högerhalvan av boksidan. Läsaren måste långsamt ljuda diktens fonetiska fragment, som ofta inte kan uttalas till ord. Läsningen av dikten kan endast ha en tidslig utsträckning genom att förbinda rumsliga märken och omvänt. Detta inbördes beroende mellan rum och tid kännetecknar naturligtvis all lesning, men det utmärkande för de nämda verken av Howe och McCaffery ät att de framhäver dette vilkor. Läsningen och dikten är inbegripna i en ömsesidig tillblivelse, där dikten å ena sidan blir en karta över läsarens resor och läsaren å andra sidan tvingas att följa vissa vägar till följd av diktens struktur. Vi ställs inför boksidor som mer liknar byggarbetsplatser än neutrala dukar; texter som manipulerar och förleder läsaren och aldrig låter sig reduceras till en musikalisk linearitet. Detta sätt att producera poesi utifrån språkets materialitet och att läsa den inifrån dess egna syntaktiska struktur fordrar en teori om plasticitet som kan beskriva och förklara betydelsen av poetiska grepp som extrem fragmentering och ikke-linjär text.

Howe og McCafferys tekster betoner, som Smith skriver, i usedvanlig grad rommet. De nærmer seg ytterpunktene i en tenkt akse fra den spatielle til den lineære teksten (tenkt fordi disse ytterpunktene vel ikke finnes, ytterpunktene og ikke ytterpunktet fordi disse tekstene er så ulike at de motsier enhver polariserende modell). David Vikgrens dikt jeg siterte lørdag befinner seg nærmere det lineære, oppsettet og den (relative) tematiske enheten innbyr til det. Men samtidig er andre nivåer vel så virksomme, oppmerksomhetskrevende, som i disse to linjene:

Parflikiga växer vi nu

mellan oss vidareförstjälkas.

De tette orda ”Parflikiga” og ”vidareförstjälkas”, v’ene, rytmen osv. Var vel det jeg mente med ”å lese mothårs”, at man som leser opplever at elementer i de enkelte dikta tiltrekkes/frastøtes av hverandre på tvers av normalsyntaksen. At ruta man går opp ikke går opp.

Jessica Smith deltar på seminaret Post-poesi på Biskops-Arnö 12-15 mai. David Vikgren leser under markeringen av Världspoesidagen i Stockholm mandag 21. april.

2005-03-14T00:14:00.000+01:00

MATHEA fyller syv år i dag. Gratulerer.

2005-03-12T13:26:00.000+01:00

DAVID VIKGREN, ORDNING i posten i går, etter at Malte P. og Jörgen G. har skrevet pent om boka. Og, etter å ha lest prologen og de to første avdelingene: ja, liker dette. Mest, tror jeg, på grunn av tettheten. Som å lese mothårs. Friksjonen mellom det som står der, bokstavene på papiret, og det jeg klarer å ta inn bremser lesinga, gjør at den nesten stopper opp steder som dette:

Hungern vid dess fallande nivå.

Han vänder genom såret såret åter.

Parflikiga växer vi nu

mellan oss vidareförstjälkas.

Det migräna arbetas uppåt

i den överrensstämmande terrängen.

Brödet och bindeln bärs fram

genom den del av hungern

vars kännetecken är mättnad.

Et paradoks siden teksten i så stor grad handler om bevegelse og er i bevegelse: "Hungern" - "mättnad", "fallande" - "uppåt", hvordan bokstavene i "såret" stokkes om og blir til "åter" (eller er det omvendt). Blant annet. At bevegeligheten i teksten stritter i mot leseretningen?

2005-03-10T23:00:00.000+01:00

INGEN INNLEDNING, bare dette: at den er der, at jeg kanskje skriver.